IRAN: Kordkoy - Becgerain

13.Juni 2012

Hyggelige folk som jobber på dette hotellet. Standarden er så som så, men greit nok. Fikk pruta det ganske bra ned og safe parking for sykkelen i et avlåst nabolokale så da er jeg i grunn happy. Har sykkelen det bra så har stort sett jeg det bra.

Fikk kjørt sykkelen ut av lokalet den var parkert i og startet med å lø på bagasjen. Når jeg holdt på med det så kom der en kar på moped med en lapp og tigget penger. Jeg skjønte ikke hva han mente utover at han ville ha penger så da fikk han heller ingen. Han gikk å snoka i nabolaget og banet på flere dører - det så ut som om han drev med en innsamling eller noe. Samma det - får holde et øye med ham og hva han finner på.

En av damene som jobbet på hotellet kom inn og sa at jeg måtte komme til resepsjonen. Jeg hadde da ikke tenkt å reise fra passet mitt eller siste rest av bagasje på rommet - så klart jeg skulle komme til resepsjonen og få sjekket ut. Gikk på rommet og hentet ut siste rest av bagasje og gikk deretter i respesjonen. Der sto det to karer og bladde i passet mitt. Jeg kikket litt spørrende på dem siden jeg tenker passet som noe personlig og ikke noe man deler ut til offentlig beskuelse. Da sa en av dem "Police". de var i sivil og viste ikke legitimasjon, men greit nok - disse to virket mer troverdig enn han gjøken i går.

Vi satte oss ned ved et bord og snakket litt. Hotel Manageren kom også og fungerte som tolk. Etter at jeg hadde snakket med syklistene i går så visste jo jeg at dette ikke var helt uvanlig i iran så jeg tok det egentig ganske med ro. Han ene ringte et sted og pratet på persisk uten at jeg fikk med meg hva som ble sagt. Jeg tok frem kartet og viste dem den inntegnede kjøreruten min. Ser helt klart at det gjør ting mye enklere når jeg har dette kartet med påtegnet markering av kjørerute. Litt fleiping, fliring, prat om vær og vind og så kom spørsmålet: "Do you take photo?". Da raste det fort igjennom hodet. åhhhhh herregud skal vi gjennomgå alle de 2000 bildene og alt innholdet på PC'en nå da. Da blir vi ikke ferdig i dag ihvertfall. Syklistene fortalte at de hadde måtte gjennomgå ALT innholdet og en av USB'ene deres fikk de heller ikke tilbake. Ser mørkt på å miste alle bildene jeg har tatt til nå. Jeg hadde jo såpass med kamerastash at jeg kunne jo ikke lyve å si nei heller. "Yes, a little" svarte jeg - a little er vel kanskje en underdrivelse, hehe, men det får når være i forhold til egne standarder det da. De spurte ikke mer om det og det var det - Jeg var nå en fri mann igjen og ganske så klar til å reise videre. Har mange kjøremil i dag slik at jeg er ganske nærme grensen i natt og rekker avtalene mine på grensen i morgen. Damene på hotellet kom med et par flasker vann til meg for turen free of charge. Det var veldig hyggelig. Smilte og takket så godt jeg kunne før jeg dro. Manageren på hotellet knipset et par bilder før jeg satte kursen østover.

Når man kjører på veiene i Iran så kan en del av disse småbyene være litt forvirrende og lett å feilnavigere i. Det kan være skiltet mot et stedsnavn (eks neste by) på både persisk og engelsk på vei inn til byen, plutselig opphører den engelske tekstingen og i mange tilfeller mangler hele skiltingen i en stor rundkjøring med 4 ulike retninger. Så da ender man med å ta en sjanse - og det blir jo selvsagt en og annen bomkjøring av det. Har funnet et par teknikker som gjør at suksessraten har økt en del. De to viktiste tingene er å kjøre rett igjennom rundtkjøringen og rett frem inntil du ser et skilt du kjenner igjen og det andre er å forsøke å huske de persiske ordene. Ikke at jeg kan persisk, men forsøker å se hva de likner mest i vårt tegnsett og lage et slags norsk/engelsk ord av det. Det gjør at jeg i hvertfall har en bedre sjanse til å forstå hva som skjer på skiltene i mange av kryssene. Det er ikke en 100% metode, men det går ihvertfall bedre. Samtidig så går kjøringen i trafikken mye bedre nå og jeg tar meg selv i å bli mer og mer dynamisk i kjøringen og switcher nå felt som en god Iraner. Kanskje greit å legge av meg før jeg kommer hjem.

Stort sett ganske flate og kjedelig veier med en del småbyer og igjennom et par grønne områder - ellers ikke den mest givende kjøreturen for å si det slik. Antar at det var rundt 50 mil kjøring i dag, men må sjekke det på kartet når jeg får nett.

Lunsj
En liten time fra byen Boncurd begynte jeg å bli rimelig sulten og det var på tide å få seg en liten matbit. Jeg stoppet ved et dedikert hvileområde for bilister som har både bensinstasjon, butikk, hvileområde i skyggen og diverse. Litt som en norsk truckstop uten pølsedisk.
Det var rimelig skralt utvalg i den butikken og det endte opp med en pakke kjeks, noe snacks og en del å drikke. Jeg satte meg ned i skyggen på rasteplassen. og det tok omtrent 15 sekunder fra jeg satt meg ned til det kom en hyggelig Iraner bort. Han snakket engelsk og jobbet på et univeristet. Han hadde en bror som bodde i Stockholm og hadde også vært der på besøk. Vi pratet sikkert en halvtime om reise, land, kultur og ikke minst om folk. Kona og datra satt litt bortenfor og jeg ble invitert med bort til dem - og det kunne jeg da ikke takke nei til.

Kona i huset disket opp med ferskt brød, nysteikte steikte egg, skinke og kald drikke. Slettes ikke verst. god mat og svært godt selskap. Nok et bra møte med mennesker i Iran. Hva mer kan man forlange? Vi pratet vel og lenge og de ville at jeg skulle bli med og være gjest hos dem i morgen, men de bor i Mashed, en del lenger øst enn dit jeg skal, samt at de skal overnatte på vegen - så da går det nok ikke med tiden denne gang. Det var synd. For det var veldig kjekke folk og jeg kunne godt tenke meg å være mer med dem.

Uansett så fikk jeg fylt på mer på positivt inntrykk og forståelse av det Iranske folket kontoen og jeg tror at de fikk lære litt mer om vesten og vår kultur også. De var også nysgjerrige på det som for oss er dagligdagse og selvsagte ting. Vi tok en del bilder før vi tok farvell.

Etter det var det bare å sette kursen mot Kucan og finne et hotell der. Det ser ut for å være den siste byen med litt størrelse før grensen og trolig en grei plass med flere hoteller. Finner jeg safe parking og kanskje med internet for litt mailing og sjekke at jeg har kontroll på alt mht den Turkmenske grensen i morgen så er det supert. Det var ei lite huskeliste som måtte på plass der om ting jeg måtte huske å få med så jeg får jobbe litt med det i kveld.

Mer politi
I løpet av dagen i dag har jeg sikkert kjørt forbi minst 10 politikontroller. Usikker på hvorfor det var så mange akkurat i dag. Ble heldigvis ikke stoppet i noen av dem og jeg er egentlig fornøyd med det. Stort sett radar/laser kontroller.

Kucan
Ved den første store rundtkjøringen inn til byen ser jeg et stort hus som ser ut som et hotell fra siden - når jeg kommer mer mot forsiden så står det med store bokstaver HOTEL. Perfekt - akkurat som bestilt. Det var litt kødd å finne selve innkjøringen, men i god Iransk ånd vrengte jeg sykkelen opp på fortauet og kjørte inn til hovedinngangen. Der kom en kar ut som kunne fortelle meg at hotellet var stengt og der var ingen andre hoteller i denne byen. Jeg måtte videre til en av nabobyene. Den ene Meshed 120km i feil retning, eller der var trolig noe i den lille grensebyen. Jeg tar sjansen på grensen og går det dårlig så camper jeg.

Veien utover mot grensen var noen mil og gikk i noen daler over noen små fjellpass. Kule veier, flott landskap og på et tidspunkt tenkte jeg - det er for dumt å bli stoppet av politiet på de siste 5 milene jeg er i Iran, men pokker heller - disse veiene er for bra tli å ikke brukes til noe gøy. Det får bare bli som det blir - briste eller bære. Så jeg kneppet på noen hakk på farten og jeg er sikker på at jeg hadde et digert glis inne i hjelmen. Herlig følelse å kjøre disse svingete landeveiene. De siste to milene inn til byen kunne man velge å kjøre en snarvei med en tunnell eller over et fjellpass - gjett hvilken jeg valgte :)

Veien over fjellpasset så ut som om at den egentlig ikke var i aktiv tjeneste lenger. Det var trolig gamleveien som de bare har latt stå åpen, men den var i skiftende forfatning og mange steder super asfaltveg, andre steder dårlig grusveg. Kjørte opp og opp før det bar nedover på andre siden. Så nesten ikke et menneske på turen over fjellet utover et par gjetere med saueflokkene. En haug med bilder senere og etter å ha blitt kjeppjaget av to illsinte laushunder så var jeg fremme i den lille grensebyen. Her er 100 trailere som sto parkert og ventet på å komme over grensen. Antakeligvis er en del av kontorene stengt nå på nattestid og åpner i morgen. Gjett om jeg skal legge meg ut og kjøre forbi den gjengen der.
Første stopp er en post med to væpnede vakter hvor jeg må vise passet. Vi fleiper og tuller litt selv om engelsken deres er begrenset og min persisk er lik null så blir det god stemning. Jeg spør etter hotell og de peker på en bygning litt borti gata.

Underlig hotell
Jeg kjører inn til en av mine underligste hotellopplevelser på lenge - og det har begynt å bli noen. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal forklare det. Hotellet ligger på en ganske stor opparbeidet tomt. Fontener i hagen, lys og opparbeidet med belegningsstein og deler av marmor osv. Så langt høres kanskje bra ut, men det er bare så sarvete rundt der at det er som å innrede fjøsen med marmor - perler for svin kalles det vel.
For det første finner jeg ikke veien til parkeringen - og når jeg har sjekket litt nærmere så finner jeg ut er at grunnen til det er at der ikke er parkering til hotellet. Der kommer tre unggutter bort og begynner å prate på persisk og samtalen går heller dårlig. Virker som om at de snoker rundt for å se om der kan være en slant å tjene.

Hotellet er et kapittel for seg selv. Jeg klatrer opp en liten jordhaug som leder opp til marmorplattingen utenfor resepsjonen. Resepsjonsområdet er kanskje det meste upersonlige jeg noen gang har sett og det ser ut som om at det er drevet at trailersjåfører - om ikke annet er det trolig de som er de hyppigste gjestene her. Det er belagt med marmor og potensialet for å få det bra er absolutt tilstede, men da må man rydde og ikke tørke duker og sengetøy i resepsjonsområdet og lø vekk rot og rask rundt om. Midt i alt så står der 7-8 gullstoler fint dandert utover. Det er bare disse enorme kontrastene som gjør det så surrealistisk. Kontrastene fra det de prøver å være med gull og marmor til det de faktisk er er helt enorme.

Resepsjonen og resepsjonisten er i samme gata. En liten dritsur fyr med bart som synes det er ei plaget at jeg kommer og forstyrrer ham i det han holder på med. Engelsken hans er nok dårligere enn min persisk for å si det slik. Vi blir enige om en pris for en natt og han kan ikke gi meg noen tips på verken sikker parkering, sikkerhetsnivået i nabolaget eller noe. Han er egentlig bare pisse sur og viser meg rommet og sier ikke mer enn det.

Jeg får stablet inn bagasjen, med de tre ungguttene hengende rundt og prøver trolig å tjene seg en slant, men jeg kødder litt med dem og bærer bagasjen selv. De skjønner at her er det ikke så mye å hente og stikker. Jeg er ikke veldig nervøs for at de skal finne på noe tull, men tar ett litt høyere sikkerhetsnivå enn normalt i dag.

Går en runde rundt hotellet for å se hva som er beste parkeringen. På baksiden ligger et slags flislagt parkanlegg med en fontene og resten betong/marmor og en del slike hagestolper for kveldsbelysning. Dersom jeg klarer å få sykkelen opp her så kan jeg låse den fast i en av stolpene og jeg vil se den fra rommet mitt selv når det er mørkt. Det går greit å kjøre opp sykkelen hit nå uten all bagasjen. Hadde dette vært et vestlig hotell hadde jeg blitt kjeppjaget fra å kjøre inn i parkanlegget, men her er det fritt frem. Det er veldig mye enklere å forholde seg til sykkelen nå uten bagasje og all vekten. Kun 2 av de 20 lysstolpene her fungerer og jeg velger den nærmest rommet mitt med lys i. Alle verdisaker borte fra sykkelen, wire rundt stolpen og festet til bremseskivelåsen min (med alarm), alarm på sykkelen, cover på sykkelen. Mer enn det kan jeg ikke få gjort hvis jeg ikke skal ha den helt inn i resepsjonen. Da hadde det blitt en del trappekjøring og det tror jeg blir mer styr enn det er verdt. Ikke minst i overtalelse av resepsjonisten. Men det hadde nok bidratt til å pynte opp litt i resepsjonsområdet det etter min mening hehe. Vi satser på at det går bra og at sjakalene og alle andre holder klåfingrene unna.

Vannløst:
Kommer meg opp på rommet og skal vaske av meg skiten fra dagen og får ikke vann i springen. Tester dusjen med samme resultat. Det går nå faen ikke an å leie ut et hotellrom uten vann vel? Joda, her er visst alt mulig. Jeg ser meg om og inne i dusjen er der to kraner som ser stengt ut - jeg vrir på dem og hører at det begynner å sildre i vasken og i toalettsisterna. Supert - jeg skrur på vannet og går på badet for å bruke vasken. Her er det noe alvorlig galt for det første kjenner jeg at jeg blir våt i håret fra den høythengende toalettsisterna samt at det spruter ut vann under vasken og det begynner å flyte vann utover gulvet. Heldigvis er her en sluk som tar unna det som kommer. Forbanna amatører altså. Jeg lar det stå til med vannspruten utover alt og vasker meg og gjør det jeg skal - stenger vannet og håper at det er tørt i etasjen under. Egentlig så driter jeg i det når de er så tjukk i haudet at de leier ut rom i en slik forfatning. Sengene er av typen feltsenger og utstyrt med en fæl gullforgylt hodegavl. I samme stil er det meste ganske trist på rommet her. Dusjen er så frastøtende at jeg ser ikke for meg å røre det gulvet der med bar hud. Fysj!!!

Hele hotellet ser ut for å være bygget for 20 år siden og at det var bygget med tanke på kvalitet og at man har gått tom for penger når skallet var oppe - så har noen overtatt det og bare sarvet det ned uten å ta vare på det. Synd for det kunne sikkert fungert dette om de hadde giddet og hatt litt kapital. Antar at kundene deres er trailersjåfører og folk som ikke har noe valg og må vente over natten på å komme seg over grensen. De betaler uansett og er neppe returning customers.

Orker ikke å pakke ut primusen og lage noe mat heller nå - tar heller en tidlig kveld og kommer meg over grensa så fort som mulig i morgen tidlig. Forsøker å være på grensen ca. klokken 900 Ashgabat tid (Turkmenistan) som ligger en halvtime foran Iransk tid. Så for dere hjemme så blir det +3 timer fra norsk tid. Antar at det ligger en butikk på veien utover mot grensen for en liten matbit - kan være greit å ikke komme på grensa skrubbsulten og med lavt blodsukker. Da kan det fort bli bråk! Tror det lønner seg med litt tålmodighet på denne grensen. En del ekstra som skal ordnes her sammenliknet med de senere grensepaseringene. Carnet de passage må stemples av rette myndigheter samt at det turmenske visumet også skal ordnes.

Ligger her og leser litt og pusler på PC'en så banker det på døren. Det var resepsjonisten - nå plutselig smørblid og hjelpsom og lurer på om jeg trenger hjelp til å få på TV'en, og lurte på om hvor jeg fant plass til sykkelen osv. Nå var ingenting noe problem lenger...
Lurer på hva som har skjedd der i gården den siste timen.

I morgen ett nytt spennende kapittel. Turkmenistan - et land jeg ikke vet veldig mye om så jeg blir spent på hva det har å by på. Definitivt en del av handelsruten Silkeveien og det skal bli spennende å se mer av den. Huske på at folk har gjort det jeg gjør nå for mange hundre år siden på hest og kamel. Det var eventyr det!!!

Tenk at det var her i Iran jeg skulle finne den - veien til Love :)