TAJIKISTAN:

Veien til Dushanbe

24.Juni 2012

Etter frokosten og fått sykkelen ut av nabolaget bar kursen i retning sørover mot Dushanbe.
Først en grusomt dårlig grusvei som ble værre og noen partier litt bedre. Stort sett dålig til vi kom til M34. Deler av ruten fulgte den Uzbekiske grensen. Var litt usikker på hvor tett det ville være mellom bensinstajonene fremover og forsøkte å fylle et par ganger underveis slik at ikke fuel skulle bli et problem ihvertfall.

Strøkne veier et godt stykke nå som jeg kom inn på selve hovedveien M34. Bortsett fra at de hadde skåret store stykker ut av veien. Antakelivis for å reparere den. Du skal ikke komme uoppmerksom her i 100km/t - da blir det både punktering og ødelagte felger. Skummelt - får være litt ekstra våken og ikke følge så nøye med på fjellene som begynner å dukke opp langs veien i det fjerne... Herlig - kjenner at jeg gleder meg nå.

På kartet kunne jeg se at veiene ble mer og mer kronglete foran meg og fra asfalt gikk det over til grus og det bar oppover og oppover. Veien ble værre og værre og jeg lurte faktisk på om jeg var på rett vei eller om jeg hadde kjørt meg inn på en anleggsvei/skogsvei eller noe. Men her var jo litt biler så det måtte jo være rett. Etterhvert dukket det opp et par lastebiler og da skjønte jeg at det var på rett vei. Det ble brattere og brattere og dårligere og dårligere veier. Det var så dype spor og hull nå at bilene måtte kjøre sikksakk mellom hullene og det var et vanvittig kaos på veien. Dette var så sprøtt at jeg måtte filme det og forsøkte å finne en bra plass å feste GoPro kameraet mitt. Har slitt litt med å filme der det er vanskelig pga at krever det at jeg har begge hender på rattet. fant ingen egnet plass til kameraet og forsøkte å lage til et stroppsystem som fungerte heller dårlig. det bar oppover og oppover på svingete hårnålsvinger - omtrent som Trollstigen hjemme, men med grus og dype dype hill. Sikkert høydeforskjeller på en meter fra topp til bunn i veibanen på de værste stedene. Stup bratt ned på utsiden og stup bratt rett opp på innsiden. Hovedsakelig løs masse og ikke fjell som vi har hjemme. Midt i alt dette så forsvinner goPro kameraet fra sin midlertidige oppbevaringsplass og spretter så fint utfor kanten av stupet. Jeg stopper sykkelen og forsøker å finne kameraet, men det er ikke til å se. Jeg kjører tilbake på nedsiden for å se om det har sklidd ned til veien under. For det er så sjukt bratt at det var en rell fare for det. Men fant ikke noe der heller. Tilbake opp til exit punktet og forsøkte å se litt i skråningen og klatre litt ned, men det var såpass bratt og løs masse at jeg gav meg på det i løpet av kort tid. Det var ikke verdt å utsette eget eller andre liv i fare med å løse ut masse her. Så til den heldige finner så ligger der et full bruktbart GoPro kamera med minnekort, skjem og vannettet hus i fjellsida der. Jeg har ikke planer om å hente det.

Litt forbanna på meg selv over at jeg kunne vært så tjukk i haudet og ikke feste det ordentelig så fortsatte jeg oppover. Veiene var stabilt dårlige, men utsikten ble mer og mer spektakulær med snøkldedde fjell, grønne åssider og veien som er nesten som skåret ut av terrenget. Akkurat nok til at man kan kjøre der og akkurat nok til at det ikke raser ut - men det er sikkert bare nesten altså :)

Når jeg står og fotograferer stopper det en hvit firehjulstrekker med ei diger antenne på. De sveiver ned vinduet og spør "Where are you from"? - Som vanlig svarer "Norway". Men denne gangen spretter 4 karer ut av bilen og kommer for å håndhilse. Det har jo skjedd før det også, men denne gangen var det "utlendinger" og ikke lokale. Det viste seg at de var av ulike nasjonaliteter og jobbet for norsk folkehjelp. De holdt til en del i Dushanbe og en base mer mot nord og de drev å ryddet landminer. De lurte på om de kunne bistå med noe og gav meg kortet og ba meg ta kontakt om jeg trengte hjelp til noe. Vi tok litt bilder, shake hands og dro hver vår retning. Det var kult. Norsk folkehjelp her?? Kunne egentlig tenke meg å se på hva de egentlig gjør - gjerne være med ut i felten. Får se hva de kommende dagene bringer først.

Veien fortsatte oppover og oppover og skiftet nå fra grusvei til gjørme til små elver som rant i vegen. Alt dette samtidig som den gikk opp og ned. Det var utrolig sleipt og ikke minst krevende. Spesielt med tanke på å møte alle lastebilene som det nå var blitt veldig tett av. I en sving lå der en en lastebil veltet innover i svingen. På utsiden av samme sving lå der flere bilvrak leng nede i fjellsiden. Trolig ganske krevende å krane dem ut på disse veiene så de har bare latt dem ligge. Snøflekker i grøftekanten, elver som renner nedover og mye møtende trafikk. Hadde jeg ikke byttet dekk før dette tror jeg at det hadde blitt store problemer. Det er jo dette jeg ville ha - krevende kjøring i storslått natur - her har jeg det - akkurat som bestillt. Liker jeg det? OHHH YES. Herlig å mestre sykkelen når det er litt vanskeligere, herlig å være i slik fantastisk natur og bare være her og nyte - stoppe og ta bilder og kose seg. Glemt er kameraet som ligger igjen i fjellsiden nedenfor. Høyeste punkt viste 3385m på GPS'en og temperaturmåleren var nede på ca 7-8 grader på denne høyden. En liten pause på toppunktet før det bar utfor på samme vis på motsatt side.

Også her var det utrolig krevende med vått, gjørmete, grusveier, jordveier, lastebiler, svinger og bilvrak som lå strødd nedover flere av fjellsidene. Ikke at jeg føler meg utrygg på noe vis, men man ønsker jo ikke å tryne. Alt foregår jo i lav fart nå så hvis jeg tryner så betyr ikke det livsfare, men mer flaut og kjedelig. Forsøker å stoppe slik at lastebilene får fritt leide forbi der det vanskelig. Gidder ikke å skli og havne under en av dem eller en annen teit situasjon. Så jeg føler at jeg kjører meget safe og konservativt her og slippre forbi dem som har det travelt.

Det er magiske øyeblikk for meg dette og jeg har stor glede av å være akkurat her akkurat nå og kjenne på det. Kan ikke helt forklare hvorfor, men blir lykkelig i sjela av å bare eksistere i dette elementet og oppleve det akkurat i nuet. Slike øyeblikk kan sammenliknes med når du har en fantastisk pudderdag ned ei urørt fjellside, et fantastisk fangstdykk, opplever fire årstider samtidig på Svinøy fyr, sitter på hesteryggen i full gallopp gjennom en flokk med elefanter og Zebra, eller når du er ute i en snøstorm og fotograferer og fanger blinkskuddet mellom bygene.

Turen ned dalen går fint og det blir etterhvert asfalt igjen. Her er også krysset som går til Penjakent (den stengte grensen ti Uzbekistan - som hadde spart meg mange mange timer og mil). Deretter bærer det oppover og oppover igjen til neste fjellpass. Jeg har lest et sted at på et sted rundt 2700 meter høyde så skal der være en ganske guffen tunnell som etter sigende var konstruert av kinesere som enten hadde gjort en dårlig jobb eller støtt på problemer. Det er store problemer med vann, dårlig veibane og lite lys i tunnellen. Vi får se.

Veien følger en ganske hissig elv med mye vannføring i på veien oppover. Veien går etterhvert over til å bli kvasse hårnålsvinger og lastebilene går i krabbegir oppover. Det begynner ettervert å regne ganske bra og jeg har heldigvis på Goretex jakken så det er ikke noe problem. Ned med visiret så har jeg det ganske fint inne min egen lille verden. Like før 2700 ramler himmelen ned og det regner veldig kraftig. Temperaturen er nå nede i 6 grader og jeg er redd det kan begynne å snø om det blir mange flere høydemeter enn dette.

På 2700 meter så er tunnellåpningen til det som for meg for alltid vil være tunellen fra helvette.
Tunellen er beksvart og der er ikke annet lys enn fra bilene som er inni å spore. Veidekket er litt asfalt, litt grus og en del sølepytter og en del områder med generelt mye vann. 50m inn i tunellen er det stopp. Usikker på hva som skjer, men venter noen minutter før det løser seg opp. Foran meg minst to lastebiler og noe motgående trafikk på vei ut. Bestemmer meg for å ta det med ro og ikke utføre noen halsbrekkende manøvre her inne siden andre har advart mot tunellen tidligere. Vi setter av gårde og det blir mer og mer vann som flyter på veibanen om man kan kalle det for det. Bang så ramler jeg ned i et vannhull og gir gass så jeg kommer meg ut av igjen. Det der var jeg ikke forberedt på. Veibanen er av så dårlig kvalitet at det er skandaløst. Man sinker avgårde i 10km/t og livredd for hva neste vanndam skjuler. Lastebilen foran har bestemt seg for å kjøre forbi forankjørende bil som er en Mercedes C180. Mercedesen sliter med dekket og jeg hører den smeller nedi flere ganger når den kjører ned i disse dype hullene. Du klarer rett og slett ikke å se hullene for hele veibanen er dekket av vann og hullene er fyllt med vann. Så da kjører du i godt tro og vet ikke om hva du skal styre unna og plutselig ramler du ned i et 2cm eller 30cm dypt hull fyllt med vann. Du har rett og slett ikke peiling. Her og der stikker det opp armeringsjern som trolig er det som er igjen der asfalten/betongen de har brukt har forvitret av alt vannet. Mitt beste tips er å finne en personbil å ligge rett bak. Se hvilken side av bilen som ramler ned i hull og styr unna den siden.

I tillegg til at det er mørkt, et minefelt av hull, mye vann så er der enormt med eksos fra alle lastebilene og bilene som kjører her. Mange steder er det sleipt av søle og mud. Der er veiarbeidere som går rundt i tunnellen og forsøker å jobbe med ganske begrenset med lys, sikkehetsutstyr og annet. Plutselig kan der ligge en sandhaug midt i veibanen, noen som legger nye armeringsjern, noen som går i tunellen eller noe annet du ikke har forventet. En møtene bil som fyller deg med søle og vann. Jeg vet faktisk ikke noe om lengde eller tid jeg var inni her, men det føltes som en evighet og det kan ha vært alt fra 15-35 minutter.
Jeg var utrolig glad når jeg endelig kom meg ut av denne tunellene. Fy flate for et høl. I Europa hadde ikke noen sluppet inn under disse forholdene - ikke engang veiarbeiderne hadde fått være der slik som forholdene var her. Det var faktisk mye værre enn jeg hadde trodd det skulle være og av alt jeg har opplevd på turen så vil jeg si at det var kanskje det mest skremmende.

Stoppet på utsiden og trakk pusten, knipset noen bilder av fantastisk natur, snakket litt med noen forbipasserende før jeg kjørte siste 7-8 milene til Dushanbe for å finne et sted å bo.
På GPS'en hadde jeg plottet inn noen waypoints fra" The Hubb" med blant annet fuel og overnatting for området. Kjørte til et gjestehus hvor jeg traff et tysk par på hver sin BMW som skulle omtrent samme rute som meg. De ble giret og lurte på om vi skulle dele container fra Vladivostok med mer. De drar til Pamir i morgen og jeg kan enten slå følge med dem eller vente på polakkene som skal være på vei via den sørlige ruten. Har litt småtjafs å ordne så jeg tenker at jeg blir en dag til i Dusjanbe før jeg drar til Pamir. Hvis jeg er FOR effektiv så ender det opp med at jeg blir stående å stange på grensen til Kazakhstan siden det visumet er så tight.

Gjestehuset var fullt så da blir det muligheter for camping i hagen - eller jeg kan finne et hotell og få laget en kjørerapport, sjekket litt mailer og ordnet litt ting før jeg blir offline en stund. Hotell frister mest nå. trenger en skikkelig dusj også. Hotell it is!