TAJIKISTAN:

- Murgab - Osh

1-2. Juli 2012

Ibrahim guesthouse i Murghab var trolig ikke på jakt etter stjerner for der var ikke så veldig mye som trakk opp for å si det slik. Prisen på $11 var bra, ellers var det meste litt under pari. Hadde fått sovet i løpet av natten, sykkelen var på plass og kunne jeg se noe annet som manglet heller. En dusj hadde gjort seg, men får finne et annet hotell i byen eller komme meg videre til Osh og få dusjet skikkelig der. Internet hadde vært kjekt også.
Første jeg gjør er å fyre avgårde en SMS til polakkene for å høre om de er byen og om de skal nordover over fjellet og inn i Kyrgistan i dag eller morgen. Kjekt å ha noen så slå følge med. Kjøringen blir litt kjekkere, modeller til bildene, mer sosialt og sikkerhetsaspektet. Polakkene kjenner jeg jo fra før så det vet jeg fungerer. De svarer ganske raskt om at de skal på basaren i 9-tiden og ordne litt ting, men skal kjøre etter det og at vi kan ta det derfra.

Frokosten med omelett trekker opp på Ibrahim guesthouse - det skal de ha for det funket og ble til og med værende i magen. På vei til rommet for å pakke blir jeg plukket opp av to politimenn som vil ha meg med på stasjonen. De kan selvsagt ikke et ord engelsk, men hun ene på hotellet kan litt og kan forklare at det vil at jeg skal komme til stasjonen og prate med dem der. Det gjelder motorsykkel ulykken i går. Forsøkte å sno meg unna med å si at jeg ikke har hatt noen ulykke og kom etter at ulykken hadde skjedd, men det var ikke noe bønn. Greit håper det går kjapt så jeg ikke mister polakkene før de drar. Jeg henter dokumentene mine (pass, førerkort osv) og blir med dem på stasjonen. På veien snakker de med noen av ungdommene som henger langs gaten og han ene av dem kommer og hilser på. Tydeligvis har de spurt om han kan noe engelsk og hanker ham inn som tolk. Herfra er det meste litt som en parodi, men en interessant opplevelse.

Jeg blir losjet inn på et forhørsrom der det er to stykker. En i uniform og en uten uniform som kjefter og smeller til noen i andre enden av telefonen. Han har på høyttaleren på telefonen, men jeg skjønner ikke samtalen. Bare at begge roper ganske mye - ikke at jeg tror at den stakkars mobilen klarer å formidle roping bedre enn normal tydelig tale. Men antar at målet kanskje er ett annet enn å få formidlet det de prøver å si. Nok om det.

Så der sitter jeg på en stol i forhørsrommet. Rommet er utrolig enkelt og ganske slitent. To skrivepulter satt sammen som en "T" der sjefen sitter i enden ved vinduet ved siden av en diger blå safe som ser ut som om at den er borret opp. Jeg på den andre siden sammen med ungdommen som har lært seg noen få ord engelsk på skolen. Det fungerer såpass dårlig at de ringer til læreren hans som etterhvert kommer for å bistå. Hun kan ihvertfall mer engelsk enn what is your name and where are you from. Kan være greit i et avhør og når noen skal avgi forklaring. I mellomtiden var der ca. 10-15 personer innom avhørsrommet og håndhilste samt 2-3 nye sinte telefonsamtaler som jeg ikke skjønte noe av. Jeg satt bare der og smilte for meg selv og synes egentlig det hele var ganske festlig. Siden jeg verken hadde gjort noe galt eller følte at jeg hadde noe å frykte så synes jeg hele settingen var omtrent som hentet ut av en MonthyPython sketch.

Etterhvert kom engelsklæreren og forhøret kunne komme igang. Først var det personalia, etternavn, fornavn, fars navn, nasjonalitet og diverse annet. Alt selvsagt håndskrevet og ikke med lynets hastighet, men det er jo en opplevelse dette også. Avhøret dokumenteres på et helt vanlig blankt A4 ark uten verken logo eller noe annet på. Helt blankt. Vi gjennomgår hendelsesforløpet og svarer på spørsmål underveis når han skriver det sirlig ned. Halvveis nede på A4 siden så begynner han og tolken å diskutere litt. Han har visst skrevet noe feil eller misforstått noe og det ender med at han begynner på et nytt ark og begynner helt på nytt. Det går bare så utrolig seint at jeg har tre valg. Enten eksplodere og si hva jeg mener, gå der i fra og ikke avgi forklaring eller bare sette meg rolig tilbake og nye forestillingen. Følte at det siste var det mest riktige. Så avbrutt av 8 andre innom forhørsrommet, 2 telefonsamtaler, 2 runder med tyggetobakk i kjeften og se ut vinduet og følge med på noen biler på gata utenfor så er vi endelig ferdige etter et par timer. Jeg signerer, takker, tar farvell og går på hotellet for å pakke og komme meg på basaren og håper polakkene er der enda. Et OK datasystem tror jeg hadde vært en bra investering for politiet her.

På basaren får jeg kjapt øye på polakkene og kjører til dem. De reparerer den ene 1200'en som har brukket et stag som stabiliserer navet og akselen bak. Vi får håpe løsningen holder til de er hjemme eller finner et skikkelig verksted. Jeg rekker å smøre kjedet før vi kjører til bensinstasjonen. De har kun dårlig bensin her i byen så det blir bare en 5 liters skvett på hver av oss så får vi heller finne bedre fuel senere. Jeg har også 6 liter i backup fuel med meg så det skal gå fint. 1200'ene har større tank og 650'en har utvidet touratech tank så de klarer seg bra.

Vi får en flott dag i fantastisk natur. Flotte veier og The Pamir highway er den første delen asfaltert og fin før den går over i skiftende fra asfalt til grus til vaskebrett til pukk til elvekryssing, mud og asfalt. men på det jevne er den ganske grei med noen humpete gruspartier. Midt i alt dette møtte vi to Australiere på trøsykkel. Stakkars folk. Sykle rundt her på 4000 meters høyde. Det hadde jeg ikke gjort altså. Selv små anstrengelser blir mye større her i denne høyden. Det jeg hadde kjent av hodepine tidligere kjente jeg nå ikke noe til. Formen var generellt fin nå.

Vi kjørte et stykke langs et gjerde som vi trodde var grensen til Kina, men ved en kontrollsjekk på kartet i ettertid så ser vi at den skal være litt lenger øst. Så det var ikke så spennende som vi trodde når vi var der ute. Vi passerte turens høyeste punkt på 4655 meter over havet. Ikke noe problematisk med det og merket ikke noe spesielt på syklene.

Etter noen timers kjøring ankommer vi exit grensen fra Tajikistan. En liten og litt stusselig grensepost høyt oppe på fjellet. Sterk vind og jaggu begynte det akkurat å snø når vi ankom også. Noen dollars i kassa til betjente der oppe og vi var igjennom grensen i løpet av noen få minutter. Kanskje totalt en halvtime på Tajikisk side.

Deretter bar det ut i ingenmannsland der vi kjørte på noen veier som tydeligvis ingen ville ha ansvaret for. Det var ganske dårlige jordveier og heldigvis var det akkurat startet å snø slik at det ikke hadde lagt seg skikkelig eller bakken var blitt skikkelig våt. Så slik kjørte vi i ganske ruskete forhold til ca. 18km før vi kom til den Kyrgistanske grensen. Også her var folk vennlige og det gikk ganske kjapt. Tipper vi bruke 40 minutter på denne grensepasseringen. Det var sterk vind, lav temperatur og bikkjekaldt. På grensen her var der tre hunder som bjeffet og styret og i det vi skulle dra så lå de på lur og ventet til vi kom og satte avgårde etter oss og lagde et voldsomt leven. Det er direkte ubehagelig for du vet ikke om de prøver å skremme deg eller om de er i ferd med å sette tenna i deg. Utrolig at man tillater dette.

Etter 10 minutters kjøring i Kyrgistan begynte det å lette opp og vi fikk mer og mer klarvær. Vinden var vedvarende, men bedre temperaturer og sol fungerer bra. Litt fremme så var der et underlig fenomen med sand som ble virvlet opp og blåste over veien på en slette. En slags minisandstorm - utrolig kult fotoobjekt.

De første kilometrene inn til Tary Sash var utrolig flott og med mange flotte fotomotiver. Inne i byen så var det på tide å fylle tanken igjen såpass at jeg kunne kjøre helt til Osh uten å refule.
Fyren på bensinstasjonen bekreftet at han tok imot dollar så da var det bare å fylle tanken. Når jeg skulle betale så viste det seg at han var pengeveksler også og KUN ville ha store dollar - ikke mine smådollar som jeg ville betale med. Normalt er det motsatt. Ingen vil ha de store, kun smådollar. Fikk en kurs som liknet et tall vi hadde hørt før så da var det greit. Fyren var et stilstudie og det ble mye fliring rundt hele fuele og veksleprosessen. Vi var flere som ønsket å veksle inn slik at vi hadde litt lokal valuta. Vi fikk sikkert en dårlig underkurs og han fikk investert i ei ny gulltann så la oss si at det var en god investering. Der var flere som hang rundt bensinstasjonen og ville at vi skulle bli med dem å spise hos dem eller deres restaurant. Vi valgte å kjøre noen km til og se om vi kunne finne noe langs veien.

Folkene vi har møtt hittil har et markant skille fra de vi så i sør av Tajikistan. Her var de helt tydelig Asiatiske med smale øyner og mye likt det som jeg hadde tenkt om Mongolia. Veiene i Kyrgistan har så langt vært upåklaglige og av bra standard. Vi kjørte over et fjellpass og vi kunne se en del yurter stående på de ulike jordene og i de slakkere fjellsidene. Jeg har sett slike på bilder og film fra Mongolia, men trodde egentlig ikke at det var så utbredt her. Det var ikke uvanlig med en yurt, en haug med hudyr, hester, bilder og kanskje en tralle (type eldre lastebil tilhenger). På andre siden av fjellpasset så var der nesten som en landsby av slike yurter og vi stoppet med noen karer langs veien. De inviterte oss med hjem og vi ble med dem til deres yurt for å spise der - noe vi takket ja til.

Det ble forhandlet pris for middag, overnatting, vodka og frokost som ble $15 per haud. Omtrent samme prisen som en BigMac meny. Det var greit for oss og de satte i gang med å lage middagen omtrent øyeblikkelig. Vi var tydelivis hjemme hos noen som bodde her og de to ungene de hadde var to utrolig festlige fyrer. De elsket å bli tatt bilde av og elsket oppmerksomheten de fikk. De fikk en pose med snop fra Andrej og kjakane gikk til det var tomt i posen.

Yurt, eller teltet som vi kaller det er laget av et rammeverk i tre trukket med flere lag av materialer for å lage det vindtett, vanntett og isolerende nok til å takle vinterkulda. På gulvet hadde de lagt tepper, i taket et stort hull/avtrekk for å slippe ut røyk fra matlagingen og trolig til å regulere temperaturen. Hullet i taket kunne de justere fra null til full åpning på over en meter i diameter. Inne var der en skikkelig vedovn med flere kokepunkter på. Denne var tydeligvis flittig brukt og hadde sprukket både her og der. Det ble en del røyk inne i jurten, men det meste forsvant ut gjennom pipen og hullet i taket.

Det ble servert lammekjøtt med grønsaker i en gryte og alle spiste med hendene. Det ble servert både vodka og fertilisert hestemelk til. Maten smakte bra, men drikken var det så som så med. Kjente litt på at det hadde vært kult å kunne litt mer språk og kunne kommunsere mer med dem. Polakkene hadde et stort fortrinn der.

Vi brukte egne liggeunderlag og lå 5 stk side om side bortover. Jeg klemt mellom to av polakkene og følte litt på at det ble kanskje litt vel trangt. Det var ikke ideelt, men hvor mange alternativer var der egentlig akkurat nå? Drit i det og sov!!!

Etter at eierne hadde forlatt åstedet så holdt bikkja ute et fantastisk leven halve natten. Der var noen dunk rett utenfor og jeg tenkte at jeg måtte sjekk hva det var. Sto opp visste egentlig ikke helt hva jeg skulle forvente at det var. Var det noen som holdt på å nase på syklene eller var det noe annet som foregikk? Jeg skvatt litt når der sto ei diger ku like utenfor inngangsdøren - eller dør og dør - det var noen tepper som hang foran åpningen og fungerte som dør. Inne var stemniingen som den hadde vært.Forsøkte å sove igjen medn der fremdeles en del snorking noen cm fra meg så jeg slet litt med både støy og litt trang intimsone denne natten. Heldigvis noen timer søvn ble det.

Til frokost var det melk og ris - eller en slags risengrøt som vi ville kalt det. Der var bare to egg i hønsegården for der hadde det vært rev i løpet av natten. Mulig derfor bikkja var så høylytt i natt.
Vi tok farvell med vertskapet og satte kursen avgårde mot byen Osh. Jeg som nr.2 i følget. Etter noen km kom der en hund løpende ut i veien og glefset først etter forankjørende. Jeg tenkte at jeg ville prøve suksestrikset fra den andre dagen hvis den angrep meg på samme viset. Joda, bikkja ladet og satte kursen mot meg - jeg gjorde det samme og nappet litt i styret for å skremme den. , Siden farten er ganske bra er det greit å ikke gjøre de store utslagene så man ender med å ligge i grøfta selv. Hunden stormer inn fra siden - i god driv nesten paralellt med sykkelen i fartsretningen og bjeffer og glefser. Heldigivis fremdeles et lite stykke unna meg. Plutselig oppdager den at den har gjort noe dumt, men 0,5 sekunder senere er det for sent og en av sidekoffertene mine treffer den. Et lite rykk i sykkelen og jeg hører noe klynking bak og ser i bakspeilet at den springer ut av veien. Det ser ut for at det gikk bra og at kanskje en av en million sinte hunder har lært noe nytt i dag.

Ferden videre går i grønt frodig landskap, flotte fjell, 8000 hester overalt, jurter (fremdeles telt) overalt og fine veier. Vel fremme i Osh splitter vi lag. Jacek og jeg fortsetter ferden i Kyrgistan sammen og de tre andre setter kursen mot grensen til Kazakhstan og hjem til Polen.

To generasjoner Tajikere

Bensin i bøtter og spann