ÅLESUND - MISSOULA

26.September 2012: De fire ukene jeg var hjemme etter Russland turen utviklet seg som en rolig elv som nærmer seg en foss. Den første uken brukte jeg på å komme til hektene igjen. Jeg var i en dvaleliknende tilstand. Så det hadde nok vært større påkjenning enn jeg først hadde trodd. Men klart 3 mnd på tur, tok av temmelig nøyaktig 10 kilo, mye hardt arbeid og lange dager og bo oppå andre i 24t i døgnet.

Tidsakselrasjon
4 ukers ferie fra ferien går fort det når man skal sove vekk første uken og bare har tre igjen der mye skal ordnes, sykler kjøpes og mye annet som skal skje. Siste uken strammer seg alltid til med siste tråder som skal nøstes opp, få brukt tid med alle man bryr seg om der hjemme. Så da renner vannet fort mot fossefallet.

I jakten på sykler så var der ikke så mange å velge i, men vi fant en i Dallas Texas og en i Missoula Montana som hadde store bensintanker. Det kan komme godt med over fjellpassene lenger sør. Vi bestemte oss for å gå for dem. Det var de vi endte opp med å kjøpe. En uke før jeg skulle reise så traff jeg ei som hadde bodd i Missoula, en liten by i Montana, der jeg skal kjøpe min sykkel.

Etter en utrolig festlig helg og utrdrikkingslag for Roy med venner, kjente og ukjente var det plutselig klart for tur. Mandag morran var det klart for avreise og alt som ikke var på plass til da måtte bare ordnes på annet vis underveis. Det er alltid en del ekstra å tenke på når man skal være borte noen mnd. Er veldig takknemmelig for at noen hjemme gidder å hjelpe meg med det. Min bror Stian var så grei å svippe oss på flyplassen. Og det er på mange måter først når man sitter på flyet at man er i gang med turen og der ikke er mer man rekker å gjøre. Man blir liksom aldri helt ferdig eller helt klar. Rart det der.

Kjente på at jeg var godt reisesjuk de siste dagene før avreise denne gangen også. Les litt om opplevelsen jeg hadde ved avreise den første gangen. Det var ride report nr 1. Det var litt mindre skrekkblandet denne gangen, men det er spennende og der er mye i kroppen som tilsier at man ikke skal begi seg ut i det ukjente. Men all erfaring tilsier at det er verdt det selv om deler av meg stritter i mot til tider. Som på sist tur så er der en del ukjente faktorer som man må håntere og som kan setter kjepper i hjulene for oss. Spesielt registreringsprosessen i USA kan bli en utfording. Men vi er også veldig spente på hvordan vi vil oppleve enkelte av landene mht korrupsjon og kriminalitet - det kan jo bli mer alvorlig det enn å kanskje ikke få skilter på syklene. Vi får tro at det går bra og at ting ordner seg. Vi er tross alt tre voksne karer som drar - og hvert eneste år er der faktisk noen som kommer helskinnet igjennom det, overlever og kommer hele hjem. ;)

Flyseter
Therese, hos Berg Hansen, som hjalp oss med fly billettene ga oss klar beskjed om at vi måtte booke seter på bilettene i god tid hvis ikke fikk vi sikkert noen skrale inneklemte seter. Det glemte vi selvsagt og endte opp med å sitte på hvert vårt sete hele veien fra Ålesund til New York. Der skulle vi uansett splitte. Så det var litt synd, men lukkede dører åpner nye.

Missoula, Missoula, Missoula
Så en uke før avreise i et sosialt lag så traff jeg ei som hadde bodd i Missoula og som ble ganske så overrasket over at jeg visste hvor det var og ikke mindre over at jeg skulle dit om en uke for å kjøpe motorsykkel. Jeg fikk en liste med ting som jeg burde prøve å få med meg. Det var supert å ha i bakhånd - tusen takk til deg om du leser dette :)
Min onkel Stig hadde også vært innom missoula på sin Amerikaferd og hadde flere tips i området om ting jeg burde få med. Ikke nok med det. På flyet fra Oslo til New York havnet jeg mellom ei dame fra polen og en Amerikaner (med norsk mor) som hadde bodd 10 år i Missoula og nå var gift med ei. Er det mulig? Nå har jeg truffet polske bikere gjennom hele turen og det virker som hvor enn jeg snur meg så snubler jeg borti eller noe handler om polakker og folk fra Missoula? Veldig veldig rart.

4 flighter og 28 timer senere var jeg endelig fremme på flyplassen i Missoula. Der møtte jeg noen nordmenn som jeg såvidt hilste på før jeg ble plukket opp av hotell shutte bilen. Det var mye røyk i luften pga alle skogbrannene i området. Det var visst værste brannåret i manns minne og det hadde vært et tjukt røykteppe over byen og området i flere måneder.

Dagen etter ble jeg plukket opp av Jon, selgeren av sykkelen. Vi tok med bagasjen og dro ut til huset hans for å se på sykkelen. Han bodde i et hus litt ute på bygda i et område der det var langt mellom husene. Herlig å bo nesten alene ute i skogen og nesten inne i byen og være helt skjermet fra alt og alle. Turterrenget hadde han rett bak huset. Etter at sykkelen var inspisert dro vi til banken og ordnet papirarbeidet (Notaricus Publicus fikset de i banken) og oppgjøret før vi dro over til DMV for å ordne prøveskilt. Siden jeg hadde adresse i et annet county så måtte jeg på DMV der for å hente de permanente skiltene. Men alt gikk smooth og vi tok oss tid til en velfortjent lunch nede i sentrum. Ble meksikansk lunch. Selve sentrum virker lite og intimt, mens der ligger mye slike typisk amerikanske kjøpesenter områder rundt selve bysentrumet. Ganske relaxed stemning i byen her. En del røyk gjør at solen aldri slipper helt igjennom og man får heller ikke sett fjellene rundt byen skikkelig. Kun de nærmeste. Jon, er en sprek kar på 60 som fremdeles er aktiv på mountainbiking, offroad motorsykling, fjell og mye annet. En hyggelig fyr som det var en fornøyelse å gjøre forretninger med og som hadde mye å fortelle om området og mye annet. Han inviterte meg til å bo hos dem til i morgen, noe jeg absolutt ikke ønsket å takke nei til. Vi hadde en sightseeingrunde i sentrum utpå kvelden før vi spiste på et lokalt bryggeri som også hadde prøvesmaking av øl. Mikrobryggerier er veldig populæt her og finnes overalt. Flere av dem tilbyr gratis prøvesmaking. Missoula har også en man-made bølge i elven som renner gjennom sentrum. Her var det flere surfere og kajakkere som lekte seg når vi var der. Fikk veldig bra inntrykk av Missoula på disse timene jeg var her og tenker at dette er en plass det kan være kult å sjekke ut nærmere en annen gang man har mer tid. Jon ville gjerne ta med med å kjøre litt offroad, men tiden tillot dessverre ikke det denne gangen.

Jon var kompis med far til han som serverte oss og de snakket om en tur faren hans nettopp hadde vært på til nasjonalparken yellowstone. De hadde tatt med hestene og ridd rundt i en litt avsidesliggende dal inne i parken over noen dager. Det hørtes veldig kult ut. Det kunne jeg tenke meg å få til en gang om jeg skulle være her over en periode.

Onsdag morgen bar det avgårde til Boulder city for å få registrert sykkelen i mitt navn. Det var noen timers kjøring før jeg kom frem. Ikke så spennende veier akkurat , men det ble effektive mil. Boulder var en liten småby med kanskje 500 innbyggere. Jeg måtte alikevel spørre om veien for å finne frem og det er ikke til å legge skjul på at jeg var veldig spent på om dette vile gå greit eller bli vanskelig. Det er ikke nødvendigvis plankekjøring for en utlending å registrere kjøretøy i eget navn i USA og hver stat praktiserer litt ulikt regelverk. Så det var ikke så veldig enkelt å finne eksakte svar før man faktisk var der. Jeg kom inn og veggene var gamle panelvegger og hele konoret bar preg av at det ikke var pusset opp siden det var åpnet for noen tiår siden. Når hin spurte etter førerkortet ante jeg at det kunne bli komplisert. Hun spurte om jeg hadde et fra Montana, noe jeg ikke hadde. Jeg sa at det var noe jeg jobbet med å få ordne. Hun tok med papirene og ble borte noen minutter. Tankene raste rundt i haudet. Hva nå - hva om dette ikke går og jeg ikke får registrert sykkelen. Skal vi sose rundt i USA i 3 mnd uten å komme oss ut av landet med syklene da eller? Hun kom tilbake og sa. Du må komme tilbake når du har fått ordnet Montana førerkortet mitt sa hun. Helsike, dette går ikke veien raste det gjennom haudet mitt.

"Ja, men jeg må få ordnet dette i dag" sa jeg tydelig nervøs i stemmen. jaja, ta det rolig - du får registrering og skilter i dag, men du må ringe inn førerkort nummeret ditt når det er på plass. PUH... 10 kilo lettere så nå var det bare å holde kjeft og la dama gjøre jobben uten å stille flere dumme spørsmål. "Ver så god, betal, signer her, skilter og registreting her er klart. Title får du i posten om 6 uker. (Title er eierdokumentet du bruker ifbm kjøp/salg og ev. pant) De er litt bakpå der borte i Deer Lodge nå". Jeg signerte og betalte og nesten danset ut av lokalet. Dæven så glad jeg var nå. Amerikanske skilter og regisreringen på plass. Vi satser på at vi ikke trenger Title for å krysse grensen til Mexico - det er ihvertfall det alle forteller oss. Jeg skrudde på skiltet med en gang og var bare så lettet nå.

Kjørte derfra og til Whitehall hvor jeg skulle innom familien Sandborn som min onkel Stig har hatt mye kontakt med opp igjennom årene. De har også hjulpet meg litt med å ha en adresse jhvor jeg kunne sende noen bestillinger av diverse deler. De bodde på stor ranch hvor de i tillegg til diverse dyrehold også hadde produksjonsfasiliteter av SFR oljetilsetningsstoffer. Det var kult å se hvordan det foregår. Varene jeg hadde fått sendt dit fra Touratech var kommet og det var bare å hive seg på å få montert GPS holder og lading. Viktig å ha kontroll på navigasjonen de kommende månedene.

Justa og Rhett (han har bodd i Ålesund et par år rundt 2003) inviterte på middag og overnatting og vi hadde en superhyggelig kveld. De serverte noen av de største biffene jeg noen gang har sett - og husk, jeg har sett en del store biffer i Calgary og Canada. Gikk ikke sulten til sengs den kvelden akkurat. Synd jeg ikke fikk tatt bilder. Takk for stor gjestfrihet, hyggelig selskap og deilig mat. Regner med å se dere i Norge om ikke alt for lenge.
Og som en liten kuriositet så er da Justa fra...... guess what..... Missoula :) Føyde seg pent inn i rekken over Missoula detaljer.

KLIM
Turen sørover fortsatte gjennom en del småbyer sørover mot grensen til Yellowstone før jeg skar inn mot Rigby og Idaho Falls. Der ble det besøk på KLIM hovedkontoret hvor jeg skulle prøve størrelser og hente ut de 3 KLIM dressene som lå der og ventet på oss. Jeg ble tatt godt i mot og vist rundt på bygget deres som bare var noen få år gammelt. Lageret hadde de utvidet mange ganger allerede og de vokser stadig. De jobbet over 70 mennesker her nå i alle avdelingene. Interessant å se hvordan de jobber og det var spesielt kult å se produktutviklingsavdelingen og dem som jobber i marketing. De har dritrå produkter, høy kvalitet og med mange unge mennesker med drive. Etter å ha funnet min korrekte størrelse så ble det til å "tenke seg" hvilke størrelser Roy og Jacek trenger mht de målene de har oppgitt. Det blir litt sjansespill, men jeg føler meg rimelig trygg på at vi treffer bra her.

Det ble litt baksing for å få plassert alle tre dressene på sykkelen. De blir ganske romfrekke når de er såpass kraftige som disse, samt at de har ryggskinner, albubeskytter, skulderbeskytter, hoftebeskytter og knebeskyttere. Men det gikk bra med litt omrokkering av den øvrige bagasjen.
Der kom et par andre motorsyklister forbi og slo av en prat. De var på vei østover, men guess what, de kom akkurat fra Missoula. Det er bare helt sjukt hvor mye som har handlet om den lille plassen de siste par ukene. Lurer på hva det neste blir.

Har hatt løpende kontakt med Roy de siste dagene og han er også rute. Han sikter på Vegas og jeg sikter på å ta noen omveier på veien dit slik at jeg ikke kommer direkte. Angrer litt på at jeg ikke fikk kjørt Yellowstone, men avtalen på KLIM var viktigere denne gangen. Får se om vi finner noe annet snop lenger sør og i Utah.