Peru

Parque nacional Huascaran
Vi la planer for neste dag og bestemte oss for å ta en dagstur inn i en nasjonalpark i området. Vi måtte kjøre litt tilbake samme vei som vi kom og deretter inn i fjellene. Vi fant noen svingete veier og det så ut for å være et spennende fjellområde med en del høye fjelloverganger og annet snacks. Etter å ha sjekket kartene, handlet inn litt mat for morgendagen og så var det tidlig til sengs - for vi hadde planer om å møtes ved syklene ferdig pakket kl 0600 så det vil si opp 0530 SENEST! Jeg er jo normalt ikke spesielt glad i tidlige morgner generelt, men når det må til for en god grunn så er det helt greit :)

Vi vurderte om vi skulle ta det som en dagstur og forlate bagasjen her på hotellet og reise litt lettere, men 300 km på grusveier og mulighter for snø osv som vil kreve diverse som verktøy, reservedeler, telt, sovepose og diverse annet i tilfelle vi blir stuck i fjellet. Samtidig som det låser for at vi kan ta en alternativ vei på retur så valgte vi å kjøre med all oppakning og satse på at det er det beste valget.

Vi fikk kjørt syklene ut av hotellresepsjonen samme vei som de kom inn og salet på og lagt avgårde. Det var en ganske kald morgen her på 3000 meters høyde og det gjorde det ikke noe bedre at det var litt regn i lufta her og der. Det var ca. 40 minutters kjøring til byen Jungay hvor vi skulle ta av og kjøre inn i nasjonalparken. Siden vi ikke hadde 100% kontroll på distanser og tilstander så bunkret vi opp med litt ekstra fuel, mat og drikke for å være på den sikre siden. Vi kjørte opp fjellsiden gjennom spredt bebyggelse og enkle smågårder før vi kom opp til en ranger station for parken. En del hissige hunder på veien, men ingen bitt - de var mest stor i kjeften. Her måtte vi registrere oss og betale en inngangsbillett på S5 som er tilsvarende et par dollar per person. Vi spurte vokterne om veien vi hadde planlagt var mulig, noe de kunne bekrefte at den var. Vi spurte om der var snø i området og de kunne også bekrefte at det trolig ville være noe i fjellpassene, men pocito pocito sa han og lagde et merke på knærne. Vi får bare håpe at det ikke er så mye at det gir oss problemer å krysse fjellovergangene.

Inne i parken ble vi raskt møtt av stupbratte fjellsider, grønne innsjøer, hemningsløse grusveier opp til verdens tak og ned igjen. Vi var helt målløse etter et par tuerer på noen supersmale kronglete grusveier opp til 4725 og 4916moh. Helt sjukt for noen veier. Helt sjukt for en utsikt. Det er bare deilig å være på slike steder og eksistere her. Kanskje ikke så lenge, men akkurat her og nå så er det slik! Man merker godt høyden og man blir fort andpusten ved noen som helst aktivitet. vi hadde litt nysnø på toppen, men det var heldigvis helt uproblematisk siden det var bart på veien.

Heftig grusvei på vei opp fjellet - hvor mange svinger ser du? Dette er bare toppen!

 

På vei ned dalen på motsatt side av første fjellovergangen kjørte vi inn i et område med noen veldig små landsbyer. Litt landsby, litt villmark, litt landsby og litt villmark. Det var deilig å komme ned i mer lavtliggende områder å få tilbake temperaturen i fingertuppene og kroppen generellt. Det var småkaldt der oppe i høyden. På vei ned gikk det sikksakk på grusveier og det var fortsatt ganske bratte fjellsider utenfor veien - greit å holde seg på veien med andre ord.

I et område på vei ned i lavlandet igjen så var der våt sand eller våt mud og det ble rett og slett gjørmekjøring. Utrolig krevende kjøring og nesten helt umulig å holde sykkelen på beint på veien. Fremdeles ganske bratt ned på utsiden av veien så greit å prøve å holde seg der. Med andre ord så ble det skikkelig sinkekjøring over disse gjørmepartiene. Roy var i bakken en gang, jeg var nesten i bakken et par ganger, Jacek droppet sykkelen en gang under parkering og George hadde en stri jobb med å holde sykkelen med hjulene ned. Det er i seg selv ikke noe problem med fall i lav hastighet og mykt underlag siden det stort sett ikke gir noen skader på sykkel eller person. Det er verre om man mister kontrollen og raser utfor en stupbratt fjellside og ender opp 300 meter lenger nede. George som har kjørt sykkel i mange tiår og har vært på mange turer under alle slags forhold sier at dette var det desidert verste føret han har kjørt på i hele sin MC karriere. Det sier litt om forholdene. Vi slet alle litt med forholdene denne dagen, men heldigvis uten noen større uhell eller skader. Vi møtte flere store lastebiler, busser og personbiler her og det var til tider ganske trangt. Kjørefeltet har kun plass til en lastebil og ferdig med det. På et tidspunkt var vi fire karer samlet på en smal møteplass og en buss slet med å komme forbi - etter en del lirking så kom var vi endelig fri - puh !

Vel nede i dalen ved et veiskille tok så ble det medbragt lunsj og frem med kart og GPS for å gjøre de rette veivalgene. Det var ganske øde her og det er greit å ikke sose vekk hele dagen med noen store feilkjøringer. Vi satte kursen sørover og ble møtt velkommen av flere gjørmebad. Viften på syklene våre hadde begynt å gå mer enn normalt og vi regnet med at der var for mye gjørme i radiatoren og at vi burde få vasket disse i neste landsby. Ingen feilmeldinger for høy temperatur så vi føler oss safe. Vi kjørte videre og på et sted manglet et kummelokk. Jeg hadde heldigvis kurs like ved siden av det og hadde ingen problemer med det. Jeg stoppet opp lenger fremme og prøvde å signalisere til George som kom bak, men han så meg ikke og måtte ta en unnamanøver for å unngå å kjøre i hullet. Det medførte at han fikk ene hjulet i grøfta, og det andre ramlet i og han kjørte inn i en jordvegg på siden. Det så litt stygt ut, men heldigvis ingen skade skjedd. Men per definisjon en krasj - heldigvis uten skader. Sykkelen sto i grøfta liggende på siden, men ingen store problemer. Hell i uhell.

Vi fortsatte noen få km til og kom til et nytt veikryss. Den ene veien ville føre oss tilbake gjennom nasjonalparken og til en by noen km nord for hotellet vi bodde på og den andre veien ville trolig føre oss i mer korrekt retning lenger sør. Vi stoppet en bil som kom forbi og spurte ham om den beste veien. Vi var alle litt kalde og småslitne etter første del av dagen og ville se hvilke alternativer vi hadde og hva som var best. 20 mil på grusvei tar på. Vi var ikke helt superklare for en ny 5000m på elendige 10km/t veier i regnvær og snøfokk. Men han karen som stoppet kunne fortelle oss at det var den mest fornuftige veien å ta var veien gjennom nasjonalparken. Så da var valget å ta den - det var jo den veien vi egentlig hadde tenkt å ta i utgangspunktet også.

Første del av veien var asfaltert og det gikk ganske radig unna bortsett fra stopp for veiarbeid innimellom. Ved første landsby fant vi en kar som sto å spylte over gravemaskina si og vi fikk lånt høytrykksspyleren og fjernet det værste av driten som hadde samlet seg på radiatoren og motoren. Etter det gikk kjøleviften som normalt igjen.

Vi kjørte stort sett på fine asfaltveier inn til fjellfoten og et stykke oppover fjellet. Det bare høyere og høyere i stadig krappere hårnålsvinger. Det føles som om at vi har kjørt flere tusen slike svinger i dag. Fremdeles artig selv om det har begynt å regne igjen. Da blir det naturlig litt lavere fart.

Etterhvert kom vi inn i noe som liknet et anleggsområde og de holdt på å bygge en tunnell - vi er nå på over 4000m høyde og det er ganske friskt å bygge tunnell her oppe. Vi kom snart inn på den gamle fjellveien som trolig ikke holdes ved like lenger for den var skikkelig skral. Det var en VELDIG grov grusvei uten rekkverk og det er stupbratt rett ned. Vi kjørte sikksakk oppover fjellet og det tok aldri slutt. Vi kom bare høyere og høyere og etterhvert var vi oppe i snøsona og det var sludd i luften, snø på bakken - heldigvis bare og snøfrie veier. Dette er ikke veier du vil være på når det er glatt og snøføre. Det var en heftig vei opp og på toppen ventet vi slik at vi ble samlet.
Herregud for en vei det var opp her - Alle fliret av opplegget og veien opp her - steike tulent som vi sier på Sunnmøre. Vi var nå på 4916meter i følge GPS'en. Alle følte seg friske og raske, men man blir mer andpusten av enkle ting som for eksempel å sprette opp på en bergnabb for å ta bilder. Spente på hvordan nedkjøring var så bikket vi oss over kanten.

Raske passerer en isbre på vei ned fra fjellet

Veien går oppover fjellsiden bak syklene

 

Her var det også ganske skrale sikksakkveier, stupbratt ned, snø i grøften, grov grus, sand, elver i veien og ikke et rekkverk å spore. En og annen møteplass var der, men det var heller sparsommelig. Interssant med tanke på at vi kunne skimte noen lastebiler nede i bakkene her.

Det var bare å koble ut ABS'en slik at du klarer å låse hjulene og gi gass og kjøre så fort du tør. Det ble ikke noen fartsetappe for å si det slik. Det var noe anleggstrafikk nede i bakkene her for tunnellen de bygget kommer ut på denne siden. Det er sikkert for å unngå toppen og det mest ruskete partiet.

Vel nede fra øverste delen av fjellet er vi på asfalt igjen. Vi kjører noen svinger før vi tar en pause. Vi ser at alle bortsett fra George har slitt noe enormt med bremser i dag. Vi opplevde det samme i Russland når vi hadde dager med våt sand. Det spiser bremseklosser. Et helt sett forsvant på en dag der borte. Nå hadde vi kanskje brukt ett halvt sett hver. Jacek var nå på metall mot metall.

Det var herlig å komme på tørr asfalt igjen og George fikk satt skikkelig fart på kjerra. For en herlig fyr altså - En godt voksen kar med unger nesten på vår alder som kjører fletta av oss unggutta, som vi liker å tro selv. Rett og slett imponerende og lett å se at han kjørt sykkel i noen tiår. Vel fremme i den samme byen som vi bodde i natten før startet vi jakten på et hotell vi ville bo på. Hotellet vi hadde hatt natten før var heller skral kvalitet og slet med varmevannet. Vi stoppet først for å få vasket over syklene etter en lang dag i gjørmebad. Ikke så kult å komme med veldig møkkete sykler om vi skal sette dem inn i et hotell eller noe igjen. Det ble en artig seanse der og det ble mye fliring når jeg ba dem om å spyle både sykkel og mann for samme prisen. Først trodde disse vaskedamene at det var kødd, men fliret mye når de skjønte at jeg mente det. Så vi fikk alle vasket verste møkka av dressene og skoene våre. Jeg tok haudet og trynet også - totalvask.

Vertskapet hos Jacal hostal/guesthouse

Jacal hostal/guesthouse

 

På GPS'en fant vi "Jackal hostel". Det så ut for å være en garasje der, men det var visst naboens. Men eieren var optimistisk og mente at vi skulle få syklene inn hoveddøren og parkere få parkere dem i bakården. Det så veldig trangt ut, men har mente hardnakket på at det skulle gå. Vi forsøkte først med George sin sykkel siden den er mye større enn våre sykler. Det var så hårfint at vi måtte dra sykkelen inn etter fremhjulet skråstllt for å få den inn. Det var hårfint at det gikk. Min og Roy sin sykkel er en del mindre og vi tok av litt bagasje og kjørte rett inn.

Veldig hyggelige og sympatiske folk som drev dette hostellet. kvelden ble det vanlige med mat, sose ei runde i sentrum og ganske tidlig til sengs. Neste morgen start kl 0800 og kjøre videre sørover. Målet er å komme til Lima i dag. Vi fikk litt av hvert av veier, fra artige svingete veier til ganske rette kjedelig veier i ørken landskap. Inne i Lima satte vi kursen direkte mot BMW forhandleren for å sjekke om vi kunne få tak i litt reservedeler og bremser til Jacek som hadde slitt ut det meste de siste dagene. Det ordnet seg fint og som vanlig fikk vi kjempeservice hos BMW forhandleren. De hadde ingen deler til meg og Roy som snart trenger litt deler. Men det er ikke noe prekært nå så vi stresser ikke. Får prøve å få tak i det vi trenger i La Paz.

Roy nyter landskapet

Steve

 

Vi tok inn på et hotell i nærheten og lot GPS'en føre oss frem. Rolig strøk og bra parkering. Vi gikk til en kyllingrestaurant i nabolaget. Beste kyllingen så langt på turen! Roy var happy. Her kom vi i snakk med ei yngre dame som lurte på hvor vi var fra. Etter å ha pratet ei stund med henne så viste det seg at hun hadde en venn fra Norge. Åhh, hvilken by i Norge da spurte vi? "Alnes" svarte hun. Herregud for en liten verden vi lever i - her sitter vi i en diger millionby i Peru, på andre siden av jordkloden, og snakker med ei som kjenner en fyr fra Alnes - et utrolig lite tettsted bare 20 minutter hjemmefra! For en sjuk verden. Vi snakket med henne en stund før vi tok kvelden!