Bolivia

15. November 2013
Planen er å ha en ordnedag. Skaffe nye dekk til min sykkel og legge om de dekkene som Roy har slept rundt på de siste ukene. Kan være greit med skikkelige dekk til vi skal på verdens farligste veg i i morgen. Steve sliter med dårlig matlyst til frokosten og er i ganske råtten form. Litt samme greien som i Chivay sist uke og det er trolig høyden som gjør det. Det rare er at vi har jo vært på bra høyde i flere dager nå og det siste døgnet har vi ikke endret sovehøyde med noe som helst. Litt opp og ned har jo det vært, men det er visst sovehøyden som er viktig å passe på. Har jo drukket ganske mye vann siste dagene også så det burde ikke være det. Det frarådes å drikke vanndrivende væsker i høyden så det KAN være at gårsdagens redbull og den ene øl'en til middagen kan ha vært dråpene som fikk begeret til å renne over. La oss håpe det og holde oss til vann og coca cola til vi er nede i lavlandet. Nå vann og hvile i massevis og komme seg på bena igjen så kjapt som mulig. Vi har ikke tid til å sose bort dager på denne måten ihvertfall. Forbanna bortkastet å ikke være i toppform nå når vi endelig er på tur her.

Etter frokosten går jeg bare å legger meg igjen drikker mye vann og vekkes en gang i havltimen av dobesøk og at alt vannet vil ut igjen. Utpå kvelden begynner endelig formen å komme seg og det ser lysere ut for at vi kan gjøre dødsvegen i morgen. Roy la om det nedslitte bakdekket på sin sykkel, men Steve fikk ikke kjøpt nytt dekk som planlagt. Vi får ta det igjen i morgen heller.
Det blir en kjapp og enkel middag på hotellet før vi tar en tidlig kveld. Vi krysser fingrene og håper på det beste for morgen dagen.

Våkner i 6 tida og formen føles fin. Slumrer en liten halvtime til før vi setter i gang dagen. Dusj, frokost, lett oppakning av det vi tror vi trenger for dagen. Det vil si kamerautstyr, varme klær, litt verktøy og lappesaker i tilfelle punktering. Det meste er igjen på hotellet.

Plotter inn en vei i sona der vi mener dødsvegen starter og kaster oss avgårde med friskt mot. Formen kjennes heldigvis helt fin nå. Underlig med tanke på hvor utslått jeg var i går. Vi kjører igjennom byen, og som vanlig så er der en del lyskryss og trafikk som gjør at ting tar tid. Selv om vi er blant de 10% raskeste i trafikken her. Med sykler kan man enkelt tråkle seg fremover mellom bilene - spesielt i nærheten av lyskryss der trafikken stopper. GPS'en tar oss på en tilsynelatende grei rute igjennom byen. Ihvertfall helt til vi ender opp i en gate full av markeder, taxier og folk og hunder i alle retninger. Litt småkaotisk og det går tregt. Vanskelig å kjøre forbi her. Disse bussene og små minivanene stopper og tar på folk overalt. Når de ligger bak deg fløyter de om du har en 2m luke foran sykkelen, mens de selv stopper og kjører der de vil. De kan fløyte og forsøke å presse seg forbi deg selv om de skal stoppe 10 sekunder senere. Kulturutveksling kan det kanskje kalles :)

Vi kommer igjennom værste kaoset og det begynner å bli litt mindre folk, biler og hus. Da kan vi senke skuldrene litt ihvertfall. Begge har litt lite fuel og det er greit å tanke nå før vi forlater siviliasjonen. Første bensinstasjon vi stopper på peker på skiltene våre, rister på hodet og peker oss videre. Det var tydeligvis noe med at vi var utlendinger som var vanskelig. Siden han peker lenger opp i gaten så får vi prøve det. Vi kommer dit og det samme gjentar seg en gang til. Jeg rister på hodet og forklarer at jeg er helt tom for bensin og kommer ikke videre. Hun og sjefen har en minikonferanse og det ender opp med at vi får fulle tanker uten at vi helt skjønte hva som foregikk. Det virker som om at de må registrere skiltnumrene på en PC og at når man kommer med utenlandske skilter så blir det kluss i systemet. Mulig at det er en eller annen form for rasjonering eller bare ett system for å holde kontroll på hvem som bruker hva... Det får så være. Vi fikk fuel. Når vi skulle betale så hadde gangetabellen slått inn på kalkulatoren og vi skulle nå betale 2,5 ganger så mye som det som sto på tellerverket. Roy gadd ikke krangle så mye med ham og endte opp med å betale en del for mye for den bensinen, men greit - det er mye mye billigere enn bensinen hjemme uansett. Vi lot det gå denne gangen og fikk være glad vi fikk fuel.

Vi kjørte en stund og kom til toppen av passet. Her var det en haug med varebiler/busser med sykler på taket og folket holdt på å rigge seg opp. Flere grupper med syklister gjorde seg klare til å sykle "The worlds most dangerous road", "The road of death" (kjært barn mange navn). Vi var nå på 4668moh. Formen føles fremdeles helt fin. Husk bare å drikke nok i løpet av dagen nå da. Der gikk en grusvei opp fra parkeringsplassen der en ensom syklist var på vei opp. Vi kjørte opp der og videre oppover og veien ble etterhvert både smal og bratt. Dette kan ikke være veien der de sykler. De må jo være utslått før de kommer opp her. På toppen var ett slags pass og veien fortsatte ned over på den andre siden. Det var kraftig tåke her oppe så sikten var tildels begrenset. Iflg GPSen burde det være mulig å kjøre ett godt stykke på denne veien og komme seg innpå veien ett godt stykke lenger nede, men det ble trolig litt vel langt og dersom der var noe kødd underveis så hadde vi fort soset bort hele dagen på ingenting. Så vi valgte å snu, kjøre tilbake og følge de øvrige syklistene.

De øvrige syklistene fulgte den vanlig asfalterte vegen som er en fin vei med bra standard. Vi la oss på hjul og suste forbi dem nedover bakkene. Før vi hadde kjørt ett par km ble tåken tettere og gikk etterhvert over i regn. Men det hadde vi egentlig kalkulert med. Meldingene for dagen var ikke supre og litt regn får vi tåle. Det er tross alt regntid her nå. Ett par kontrollposter, noen km og mer regn senere var vi endelig kommet frem til avkjøreselen til den gamle vegen. De nye asfalterte vegen fortsatte, men vi skulle nå over til den gamle grusvegen som er kjent som dødsvegen. Den gamle vegen er kjent for å være smal, bratt og usikret og mange liv har gått tapt her gjennom årenenes løp.

Det sitret litt av spenning av at vi endelig var her. Dette var jo ett av de store delmålene, selv om vi visste at den nå var ganske turistifisert med mange syklende turister. Det var anbefalt å kjøre den i samme retning som syklistenen så slipper man å få dem i trynet rundt neste sving! Vi valgte å følge det rådet. På den første delen av vegen så kjørte vi oss rett i en gruppe med syklister. Vi stoppet og snakket litt med guiden til sykkelgruppen. Han anbefalte oss å kjøre samme vei tilbake - eller en annen vei som var fin, men den tok 8 timer. Han kunne også fortelle oss at det på dødsvegen var venstrekjøring og at man holdt til venstre i svinger og når man møter noen. Antakeligvis noe som henger igjen fra gammelt av der man plasserer bilene slik at føreren kan henge ut vinduet og få best mulig kontroll med kanten man skal kjøre mot. Det høres greit ut og bør være enkelt å følge.

Vi suser avgårde og tar raskt igjen sykkelgruppen og passerer dem uten store problemer. De gjør som de har lært og driver med venstrekjøring. Enkelte steder er det loddrette stup rett ned og det kribler i magen når man er i nærheten av kanten. Man skal ikke gjøre noen feiltrinn her - og skulle det gå dårlig så får man heller bare slippe sykkelen tenker jeg. Men selve veien er bra, været er for øyeblikket bra og det er lite trafikk bortsett fra en del syklister og følgebilene deres. Imponerende stykke arbeid å bestemme seg for å lage vei akkurat her. Det er stupe bratt både opp og ned, og enkelte steder virker veien nærmest å være skjært ut i fjellet. Jeg er ikke sikker på om det er skikkelig berg eller hva det er. For det meste er gjengrodd av vegetasjon så det er ikke så godt å se skikkelig. Det tordner og skraller over oss og det er bare ett tidsspørsmål før vi får oss ei skikkelig floing. Det er noe spesielt når du ser blinket og lyden kommer hakk i hel. Da vet du at det er nært. Det virker som om at der er ett helt eget lite værsystem her inne i mellom fjellene i denne dype trange dalen. Temperaturen er grei - ihvertfall sammenliknet med oppe på fjellpasset tidligere. Vi stoppet ett par steder og tok noen bilder, men forsøkte å holde driven så vi slapp å kjøre forbi de samme som vi nettopp hadde passert. Vi ble stoppet ett par ganger pga noe veiarbeider og en veiskrape og noen lastebiler osv. Ikke noen lange stopp.

Vi tok etterhvert igjen en ny gruppe med syklister og med godt mot la vi oss godt inn på høyresiden mot fjellet og suste forbi syklister så det sprutet. Jeg først og Roy litt lenger bak. Siden vi har kommunikasjon så kan vi snakke med hverandre underveis. Vi forsøker å ikke jabbe for mye, men bruke det til det mest nødvendige. Systemet fungerer best når man er i fri sikt av hverandre. Så når en av oss forsvinner rundt ett skarpt hjørne på fjellet så vil lyden ofte klippes og bli dårligere før den brytes. På vei forbi disse syklistene så er det greit å dra på litt ekstra noen meter slik at det er fort gjort og vi kommer oss inn foran før der kommer møtende trafikk. Jeg liker best å stå på fothvilerne når jeg kjører på grusveier, spesielt som her når man skal passere andre på en smal grusvei. Da føler jeg at jeg har bedre kontroll på sykkelen dersom den har lyst å finne på noe tull. Stående suser jeg forbi tre syklister - jeg ser ikke om Roy ligger bak siden jeg står og ikke får sett noe i speilene og jeg har egentlig nok med å se fremover og følge med på veien. Jeg smetter rundt neste sving og jeg hører at motorlyden til Roy sprekker opp og en underlig lyd av sprukket lyd før jeg mister kontakten helt. Det er helt normalt at det skjer akkurat som dette, men denne gangen var det noe støy jeg ikke hadde hørt før. Jeg kjørte rolig videre for å se om han kom inn igjen. Ett par svinger senere fikk jeg kontakt med Roy igjen. Han hadde hatt en tryning. Framhjulet hadde sklidd ut like etter disse forbikjøringene. Det gikk heldigvis fint og det var stoltheten som fikk den største smellen, samt ett par nye striper på tanken og skitt på hele venstresiden av kjøredressen. Det var nå også en plass å tryne! Ikke mange som skyrte på seg det! Nå skal det sies at han ikke har det beste framdekket i klassen heller, og det hadde antakeligvis ikke skjedd med noen realle knastedekk med godt møster.

Det tordner og braker over oss fremdeles og det føles som om at nå er det like før himmelen skal ramle ned. Vi kjører litt roligere nå enn tidligere. Tror det kan være lurt så vi slipper noen alvorlige uhell her. Jeg har heldigvis ikke hatt noen uhell så langt! Krysser fingrene for at det fortsetter slik. På en liten rett strekning hører jeg Roy si.... "jeg tror jeg har punktert framdekket".
Vi stopper der - heldigvis rett og bred veg akkurat her så det er greit for andre å passere.

Dekket er definitivt flatt og tomt for luft og vi snurrer en halv runde før vi ser en metallbit som står inn i dekket. Vi tar den ut og ser at det er en tegnestift han har kjørt over. Hva i allverden gjør den tegnestift i vegbanen her oppe? Snakk om å finne nålen i høystaken... bare at dette er tegnestiften på dødsvegen. Heldigvis var vi lure nok til å ta med oss verktøy og lappeaker. Siden vi vet hvor hullet er så flekker vi bare av en liten del av dekket, drar ut en liten del av slangen.
Lapper hullet og kjører videre igjen i løpet av 10-15 minutter. Det var bra levert og gikk mye kjappere å ordne enn forventet. Hadde sykkelen hatt ett nytt grovmønstret framdekk hadde tegnestiften kanskje aldri nådd inn til slangen og vi hadde sluppet unna det også.
Men vi var heldigvis beredte og det ordnet seg fint.

Akkurat i det vi skulle til å kjøre videre åpnet himmelen seg og det begynte å styrtregne. det ble bare værre og værre nedover. Vi stoppet nede ved en rasteplass der det sto en del syklister. Her traff vi igjen franksmennene vi hadde truffet på fergen for noen dager siden. Artig! Vi hilste og pratet litt med dem før vi suste videre nedover. Det ble nå bare mer og mer vann i veien og en del steder var der nå begynt å bli mer og mer leire i veien. Ikke noe stort problem så lenge det holder seg på dette nivået. Det regnet nå skikkelig kraftig troperegn og det var nærmest elver i veibanen. Dressen holdt meg så godt som helt tørr bortsett fra ett par små flekker som tok inn vann. Roy var våt på magen, i baken og i skoene. Jeg hadde heldigvis kjøpt nye vanntette kjørestøvler ett par mnd før jeg dro hjemmefra. Det viste seg å være en god investering. Så KLIM dressen min virker mer tett enn Roy sin dress. Jeg impringnerte den med ett vidunderstoff jeg kjøpte på Platou før avreise. Det ser ut for å ha virket - eller at jeg har vært mer heldig med produksjonen på min dress enn Roy har vært på sin. Vanskelig å si.

Det var nå som å kjøre med 100 hageslanger rettet mot oss og sikten ble ett problem. Med visiret nede så var det for mye vann og det dogget ned. Med visiret oppe så sprutet det vann inn i øynene så jeg ikke kunne se. Så det ble en slags mellomløsning der visiret ble trukket halvveis ned for å beskytte øynene nok til at jeg klarte å se noe som helst. Farten var nå senket ganske kraftig og langlysene satt på slik at vi ihvertfall skulle bli sett tidligst mulig av møtende trafikk. Greit det! Kameraet kunne jeg ikke ta frem for det var så sjukt som det regnet..

Det var mye vann som kom fra fjellet, rennende i veibanen og ramlende fra luften og overhengende. Kan skjønne at det kan gå jordskred og at veien kan rase ut når det er så mye vann som dette her... Her får vi bare sikte godt og komme oss helskinnet til bunns. Vi var nå nede ved ca. 1100moh og det var grønt og frodig overalt. Det hadde det forsåvidt vært det meste av "dødsvegen". Vel nede i en liten landsby så var der flere syklister som feiret vel gjennomført tur med en seiersøl. Vi spste noe nutribars og fikk oss noe å drikke og tok en liten pust i bakken. Slo av en liten prat med noen av sykkelturistene der. Ett par hyggelige tyskere og en brite. Guiden for gruppen deres kunne fortellet at den nye vegen var stengt frem til kl.16 og at den desidert raskeste veien tilbake til La Paz var den samme veien som vi hadde kommet. Altså den såkalte "dødsvegen".

 

Opptur og rally
Jaja, da var det vel ikke annet å gjøre med det enn å legge seg i selen og komme seg avgårde. Det hadde heldigvis sluttet å regne nå så det ville kanskje bli mer å se og kanskje enda bedre å kjøre oppover enn på vei ned. Vi startet syklene og begynte rolig oppover. Både Roy og jeg synes at det er en del enklere å kjøre raskere oppover enn nedover. Enklere å ha kontroll på sykkelen, kjappere å stoppe og generellt litt enklere å håndtere. På veien oppover møter vi så godt som ingen og det ene tar etterhvert det andre. Alt vannet som var i veibanen tidligere er nå borte og det har blitt mye enklere kjøreforhold. Vi kjører på litt oppover og det begynner å svinge litt. Det kan høres litt fliring i kommunikasjonssystemet begge veier. Vi rekker så vidt ett par fotostopp på veien oppover før vi haster videre. Vi er begge litt øsete nå. Det er en helt syk følelse å kjøre på en slik veg og se ne der det enkelte steder er usikrede loddrette stup langt ned i avgrunnen. Vi forsøker å filme litt av det, men det er vanskelig å gi ett rettferdig inntrykk på film. Vi ble begge etterhvert så øsete og en liten stund mot slutten føltes det nesten som å være med i ett sykt og langt rally opp fjellet til gården til Reodor Felgen fra Flåklypa Grand Prix! Antakeligvis artige veier det også.

Det er sikkert greit at vi ikke har sprekere sykler enn hva vi har akkurat nå. Når vi kom opp til toppen var vi ganske fulle i adrenalin begge to og vi var småøsete der vi sto. Som to store guttunger fulle av adrenalin. Artig for oss ditta! Jeg har ikke glist så bredt siden første gangen jeg lånte KTM'en til Helen på grus tidligere i sommer. Så får vi heller dele det med dere, eller tie det ihel. Men det var så kjekt at det må bare deles! Vi er glade for at vi fikk kjørt turen to ganger - for turen opp var langt bedre enn turen ned, og trolig unnagjort på godt under halve tiden :) Men herregud så artig det var! Det var rett og slett dødsgøy, og det er antakeligivs derfor veien kalles dødsveien!

Beklager:
Ja, ja , ja! Vi vet det så inderlig godt at vi lovte at vi skulle være forsiktige, kjøre rolig og behersket og ikke burde la oss rive med til å kjøre fort på slike veier. Vi vet at vi burde putre kontrollert avgårde i trillebårfart oppover der. Vi vet at det var veldig veldig veldig uansvarlig, litt barnslig og kanskje tll og med litt dumt av oss. Beklager det mor og far, men vi klarte bare ikke å la det være. Det er som å kjøre ned en bratt urørt fjellside med puddersnø. Noen ganger er det bare for bra til at man klarer å la være - selv om man nok er aller tryggest i traseen.... eller om man bare holdt seg hjemme ;)

Tilbake på hovedveien så bar det tilbake i retning av La Paz. Vi var fremdeles litt fuktige fra tidligere i dag så det var på tide å stoppe og få på litt ekstra klær før vi skulle over fjellet igjen. I god driv over fjellet - alt var bare velstand og lykkelige etter en happy ending på dødsvegen tidligere i dag. I fin drivi retning av La Paz og varmere strøk så blir vi vinket over av tre politimenn.

Fartskontroll. 86 i 60 sona. Var det virkelig 60 her? ja, hvem vet - det var lenge sden vi hadde fulgt med på fartsgrensene for å si det slik. Vi hadde ikke sett en fartskontroll siden vi var i mellom amerika. Skjønte kjapt at systemet her funker på to måter. A) du får bot, må betale den i banken og får hente igjen sertifikatet ditt etter det. eller B) Finne en minnelig løsning på stedet.
Siden vi verken vet hvor det ene eller andre ligger, og at vi har planer om å forflytte oss videre sørover i landet i morgen (søndag) så kan det være greit å se om vi kan finne en minnelig løsning. Det koster oss en del ekstra å bo på hotell her ett ekstra døgn i tillegg til at mikkmakket med å reise hit og dit. Minnelige løsninger virker å fungere for alle parter her og slik ble det.

Vi kjørte ned i byen for å se om vi fant en dekksjappe der jeg kunne kjøpe noen nye dekk. Klokken var nå ca. 17 og alt av denslag er stengt for dagen. Trolig helg til mandag. Det er ikke kritisk med nye dekk nå, men det kommer til å bli det før vi har kommet til Santiago Chile i midten av desember. Derfor hadde det vært sabla greit å få ordnet det her hvor det skal finnes kvalitetsdekk å oppdrive. Når vi kommer sørover til mer grisgrendte strøk er vi mer usikre på om vi kan få tak i det. Det kan fort bli litt dumt..

Tilbake på hotellet var det duket for ett bryllup i hagen. Vi hadde god underholdning av det inntil tordenværet nådde denne bydelen og det begynte å regne kraftig. Da ble det fort litt roligere steming i nabolaget og bryllupet trakk innendørs.

Vi brukte tiden til å forsøkte å legge ruten videre for de kommende dagene uten å komme helt i mål med det. Vi får sove litt på det så finner vi nok en løsning.