Bolivia

La Paz - Illimani - Caxata - Oruro

17. november 2013 - La Paz
Hotellet vi bor på har tydeligvis stort engasjement i lokalsamfunnet og ligger plassert på ett sted der det er mye som skjer. Den ene dagen var hagen full av zebraer (utkledde skolebarn) og mye som foregikk rundt det. Lørdagen var det bryllup her med en del ståhei og når vi tok lunsjen i hagen i dag så var det jaggu med korps festival på en plass like nedenfor hotellet. Og senere konsert på kvelden. Mye som skjer her ihvertfall.

De ordinære MC butikkene er stengt på søndager og vi hadde ett lite håp om å kanskje kunne finne noe på ett av de store markedene i byen. Disse markedene i La paz for å ha ALT! Inndelt i seksjoner for ulike tema. Det sies at dette er stedet om du ønsker å kjøpe tilbake til frastjålede kamera. Vi har ikke mistet noe foreløpig så da kan vi konsentrere oss om dekk til min sykkel. Vi kjører opp på "El Alto" for å finne markedet der. Vi skjønner kjapt at dette blir varmt klamt og kaos. Vi kjører oss fast inne i folkemengden blant busser, taxier, gateselgere og en million mennesker. Vi bruker en halvtime bare på å komme oss ut av det igjen. Inne i en av sidegatene finner vi en garasje som leier ut garasjeplasser. Det er i bakgården til ett bolighus..
Vi parkerer, låser fast hjelmene og rusler oss inn i kaoset. Det er ett helt vanvittig marked. Det er helt stapp fullt av folk og gateselgere - gate opp og gate ned. Hele bydelen er totalt lammet og det er omtrent som Moa kjøpesenter ganger 10.000. Vi finner avdelingen for MC deler- og utstyr, men ingen har helt det vi er på jakt etter. Etter å ha rotet her i et par timer så gir vi oss og setter kursen mot hotellet. På veien hjem rekker vi en kjapp matbit. Vi treffer ett par karer der, en på ATV og en på en crosser. Vi snakker litt med dem og de har vært på en 8 timers tur innover mot der vi har planer om å komme oss i morgen. Inn mot fjellet Illimani. Vi har ennå ikke funnet en farbar vei der som tar oss ut i andre enden. Så det er noe vi il jobbe mer med.

Tilbake på hotellet så har korpsfestivalen nå endret karakter og det er er nå full konsert på spansk. Det jomer og drønner i hele bydelen og helt inn på hotellrommet vårt. Pausene avløses av mer korpsmusikk og litt fyrverkeri. Usikker på hva det er de feirer, men det er høyt og høres artig ut! Vi stopper innom franskmennene for å si hei og faevell. De bor også på området til hotellet, men da på campindelen.

Nå jobber vi med å finne en farbar vei fra La Paz, sør og øst mot Illimani, videre til noen småbyer hvor det skal være mulig å kjøre videre. Vi har fått noen tips tidligere fra Sergio om dette, men vi sliter litt med å finne stedsnavnene og veiene i kartene. Verken Google maps , Open Street maps eller kartene til SmellyBikers.com kan hjelpe oss her. Vi forsøker google earth og forsøker å finne veier via satelitt view, men vi blir ikke helt kloke. der ser ut som om at der er en del veier som ikke er merket i kartene, men det er ingen veier der som utmeker seg som særlig farbare eller som helt knytter sammen de stedene vi har blitt tipset om. Ikke alle stedene er anmerket med stedsnavn så dette ble en hard nøtt. Vi vurderer å gi oss på dette siden vi ikke kan finne gode ruter eller kart over området. Uten det så er erfaringene at det går bort veldig mye tid til sosing, rot og feilkjøringer. Noe som koster tid, dagslys og fuel.

Jeg ser at Sergio, som har tipset oss om så mye her i Bolivia, er online og jeg sender ham en melding og forteller ham problemstillingen. Han tar utfordringen på strak arm og forteller oss mer detaljert hvor vi skal reise, anbefalt overnatting, hvor vi kan få fuel osv. I tillegg har han en del GPS data som han er villig til å dele med oss. Det gjør det mye enklere for oss og at vi i større grad kan gjøre de rette valgene underveis i alle kryss og veidelinger. Det er en gavepakke til oss og noe som gjør at dette blir mye mye enklere enn å kjøre helt i villfarelse uten mål og mening. Med ruten lastet inn på GPS er vi nå klare for å ta fatt på turen som vi egentlig hadde tenkt å droppe pga manglende info og kart. Tusen takk Sergio Ballivian.

18.november 2013
Dekk i La Paz - Illimani - mot Tenerea

Musikken i går kveld sluttet i 1-2 tida på natten og det var vanskelig å sove skikkelig før det. Så vi var oppe litt tregere enn normalt og fikk sjekket ut av hotellet og pakket på syklene og satt kursen mot byen litt over kl. 9 en gang. Den første butikken vi skulle sjekke hadde ikke våre dimmensjoner og vi måtte inn i en bydel som kalles San Pedro. Siden det var overskyet når vi sto opp så hadde både Roy og jeg tatt på litt for mye klær og det ble raskt alt for varmt inne i bygatene. I San Pedro så fant vi en MC sjappe som hadde noen brukbare dekk. Dette var nok det nærmeste vi kom på bra dekk før vi kommer til Santiago, så det får bli disse. Det er et par grovmønstrede Pirelli RallyCross knastedekk. Perfekt til offroad - trolig ikke helt optimalt for rask asfaltkjøring, men dette er det vi får fatt i nå. Dekkene kom på ca. 1200 norske kroner for både frem- og bakdekk.

Med dekk og litt enkel proviantering spant vi oss ut av byen så kjapt vi kunne. Klokken var nå blitt over 12 og vi la i vei sørover. Vi fulgte anvisningenen til Sergio og kjørte etterhvert av og inn på en grusvei som ble dårligere og dårligere. Kjenner godt at jeg har ALT for mye oppakning nå med den vanlige bagasjen, 2.5 liter vann, to ekstra dekk og litt proviant. Ikke så mye å gjøre med det nå annet enn å ta det litt rolig så ikke vi kjører i stykker noe.

Vi hadde fått anvisninger om å ta av i en liten landsby og kjøre nedover mot ett elvefar. veien gikk over i å bli en smal smal jordvei. Denne hadde enkelte små bekker som rant over den og noen steder langsgående i hjulsporene. Der sto bønder i åkrene langs veiene og de så bare rart på oss. Tipper de tenkte; hva i helsike gjør disse idiotene her - nå har de kjørt feil!

Midt i alt dette møtte vi en av Bolivias 200 millioner Toyota HiAce minibusser. Skulle tro at han også hadde kjørt feil, for dette så ikke ut for å være en ordinær vei. Vi kommer lenger ned og veien fortsetter bortover langs den uttørkede elvebredden. Elven er trolig 30-50 ganger så bred når det er mye vannføring her. Vi følger en slags kjerrevei bortover og ting blir absolutt ikke bedre.Dype hjulspor, mye vann, gjørme, sand, kyr og okser, store steier og alt i en herlig skjønn forening. Her befinner vi oss med påmonterte dekk som i beste fall har det bra på grus. Hadde jeg bare hatt tid til å legge på de nye offroad dekkene mine så hadde nok dette vært artigere. Både Roy og jeg kjører oss fast flere ganger før vi etterhvert klarer å komme oss ut av uløkka og inn på en nærliggende vei. Da har vi stått fast en del, krysset noen vannkanaler, krysset beiteområde med kyr og okser og vi har rett og slett kost oss skikkelig så svette pipler. Vi så mørkt på det en stund ute på det åkerområdet og det så ut for å aldri ta slutt.

Nå drikkepause og hente igjen pusten før vi kan fortsette. Synd at vi ikke fikk filmet eller tatt bilder av dette, men vi var begge så fokusert på å komme oss ut av situasjonen at vi glemte det.
Vi fortsetter langs veien som skal ta oss inn mot fjellet Illimani. Vi kjører noen timer i ett helt utrolig landskap som skifter fra elveleie, bratte store fjell, ørken landskap, frodige landbruksområder, en og annen landsby og en utsikt som kan ta pusten fra deg. Det tar oss et par timer å komme til fjellet Illimani. Dette er det nest høyeste fjellet i Bolivia med sine 6.438moh. Ett imponerende skue når du først får øye på den snøkledde toppen. Når du står på 3800moh og er ved foten av fjellet så er det en enorm koloss som står foran deg! Helt rått!

Etter noen fotostopp fortsetter vi gjennom noen små landsbyer, flere sikksakk veger, ett par feilkjøringer senere så er vi endelig videre på vår ferd. Uten GPS anvisningene til Sergio så hadde vi trolig ikke funnet frem her. Jeg tipper at vi hadde gitt opp og snudd! Men nå er vi her og på rett vei.

Det går opp og ned via grusveier i alle kvaliteter. Rundt en sving så ser vi langt ned i en dyp dal. Der er en liten halvves uttørket elv i bunnen. Veien fortsetter bortover langs en fjellrygg og herfra kan vi se ned i to daler. En på hver side. Det føles nesten som om at vi akkurat kan balansere bortover veien med ett dropp ned på hver siden. Men det er jo ikke så smalt og det er jo tross alt "hovedvegen" mellom enkelte av landsbyene her så det er ikke noe problem. Vi får oss en herlig tur bortover fjellryggen med en fantastisk utsikt før vi skjærer inn i dalen til venstre. Det går bortover en bratt skråning som virker å være hugget ut i sand. Sikksakk nedover typiske Trollstigen veier før vi etterhvert nærmer oss bunnne. Det blir varmt nede i disse dalførene, men her ble vi forært en herlig varm fønvind.Når vi kommer til bunnen så ser vi at den offisielle broen er borte og er erstattet med noen langsgående tømmerstokker med store glis i mellom. Sikkert greit med en ATV eller en liten lett 4wd, men med to hjul så ser det ut for at man havne mellom stokkene. Der ligger ett par langsgående planker, og som trolig er det stedet vi har mulighet for å komme oss over. Jeg kjører først og det går helt fint. Jeg spinner bort den ene av disse flate plankene og må ut på broen å rette litt på den før Roy kan komme over. Det er litt nervøst, men det går helt fint. Bang og der var vi rett tilbake i Russlandmodus med dårlige bruer og elvekryssinger.

Begge syklene trygt over

Skifer stein

Vi kommer nå inn i en åpenbaring av en dal. Starten er mye skifer stein og det går etterhvert over i mer ørkenlandskap. Hele veien med bratte storslåtte fjell på alle kanter. I hele bunnen av dalen ett breit elveleie, men det er kun en liten del som har vannføring nå. I bakgrunnen har vi store snøkledde fjell. Dette er bare helt utrolig vakkert og det er nesten ikke til å tro at det er slike enorme fjellformasjoner samlet slik som her! For en tur - for en dag - for ett landskap! Kameraene ruller, blikkene flyr rundt fra side til side og det er slik at man lurer på hva som åpenbarer seg rundt neste sving. Det er ingen ferske hjulspor å se her - kanskje ikke så rart med tanke på den bruen vi nettop krysset. På vei oppover fjellet igjen så ligger der plutselig ett tre som dekker nesten hele veibanen. Vi vurderer om vi skal ta fram machetene våre og hogge oss vei, eller om vi skal våge oss ut på kanten og kjøre forbi? Vi velger det siste og det går helt fint...

Det begynner å nærme seg solnedgang nå og vi har to valg. A) gjøre som Sergio sier og kjøre til Hans Hesse som bor i neste landsby, som også var vår opprinnelige plan. Eller B) Slå opp camp på en flott campingspot vi fikk øye på. Vi bestemte oss for å slå camp så var vi trygge på at vi fant en bra camp før det ble mørkt. I det vi skulle sette opp camp så hørte vi musikk i det fjerne. Vi gikk bort på kanten og så over til landsbyen på 25 hus som lå på den andre siden av dalen. Her var det fortsettelse på underholdningen fra La Paz i går. Først orkestermusikk som etterhvert gikk over til livekonsert med disolys og hele pakken. Det ble en rolig kveld og vi var i seng i 8-tida, men festen på andre siden av dalen var hørbar til i 1-tida på natta. Antakeligvis et eller annet spennende som feires uten at vi har gjort så mye for å komme til bunns i det. Men korpsmusikk og popkonsert hånd i hånd er noe nytt for oss.

19.november 2013
Tenerea - Don Hans Hesse - Caxata - Oruro

Vi ble vekket av de første solstrålene som traff teltduken og vi sto opp og pakket camp og krysset dalen til den andre siden. Vi kom til den lille landsbyen som bar preg av det hadde vært fest der kvelden før. Mer som om at der var mye rot rundt hovedplassen i byen. En del folk som hilste på oss når vi kjørte igjennom. Vi hadde Plottet inn Don Hans Hesse på kartmaskinen. Han tilbyr overnatting i området, og han høres tilsynelatende tysk ut. Vi vil slå av en liten prat med ham, samt høre om han vet noe om videre veivalg. Ved neste landsby må vi ta en bestemmelse på om vi skal ta en spektkulær fjellvei som tar oss over fjellene og til byen Caxata, eller om vi skal ta en annen vei som også går over fjell, men som går mer nede i dalene og som ender opp i å måtte foreta en elvekryssing før vi ender opp i Luribay. Vi får høre hva de lokale sier om dette.

Etter noen små krumspring så finner vi endelig en liten mur der det står skrevet "Don Hans". Vi kjører inn der. Når vi kommer utenfor porten til noe som ser ut som en litt over snittet pen gård så kommer der en gråhåret herremann med skjegg. Trolig mellom 60 og 70 år. Han tar i mot oss og vi forteller ham at vi har blitt tipset av Sergio om å stoppe innom ham. Planen var jo egentlig å overnatte her, men dagslyset forsvant litt for fort. Han snakker ikke engelsk, men stort sett spansk og litt tysk. Han inviterer oss inn på gården som trolig har vært ett ganske flott sted for noen år siden. Den var fremdeles flott, men bærer preg av å ha litt rehabliteringsbehov for å ha norsk standard. Men sjarmerende sted! Vi ble invitert inn på kontoret. Angrer på at vi ikke tok bilder og filmet litt, for det var en artig seanse. Vi fikk snakket litt sammen og skjønte kanskje 50%, men det er mer enn godt nok til å få med essensen av ting. Artig! Han viste oss en artikkel i ett tysk motorsykkelmagasin fra en tysk motorsykkelekspedisjon som hadde vært i området og samme vei videre som vi planlegger. Elven på veien til Luribay var ikke noe stort problem nå og burde være mulig å krysse med MC. Det vil si at da står begge veivealgene våre åpne. Enten fjellveien eller veien i dalen som krever en elvekryssing. Elvekryssingen er umulig med MC når elven er stor, men nå var det greit.

Klapperslange
Hans gav oss ett parpirkart han hadde kopiert opp og merket veiene vi skulle ta. Han lurte på om vi skulle overnatte, men vi måtte forklare at vi hadde litt dårlig med tid. Forklarte at vi hadde en plan om å komme i går kveld, men at mørket tok oss og at vi måtte overnatte i fjellene. Han ble nysgjerrig og lurte på om vi hadde kjørt over den krevende bruen. Noe vi kunne bekrefte.
Han lurte på om det hadde gått fint og fortalte oss at den ikke var trygg. Jada, alt hadde gått bra og det ble litt fliring av den. Så spurte han hvor vi hadde overnattet i natt og vi fortalte ca. hvor vi hadde teltet. Han ble veldig ivrig og sa "sclangen".... "ts-ts-ts-ts"..... "ahhh klapperschlangen".... sa han og oyet seg og pekte på en oversiktsplansje han hadde over slanger.
Det hadde tydeligvis vært ett yndet området for klapperslanger vi hadde overnattet i. Jaja.. vi hadde ikke sett noe til dem og alt hadde gått fint. Men kanskje ikke helt optimalt.

Vi fikk hilst på konen til Hans før vi dro derifra. Siden han var født her, hadde den alderen han hadde, navnet han hadde så er det kanskje nærliggende å tro at Hans sin far hadde jobb i litt stram uniform i tyskland under krigen, og at han etterhvert bestemte seg for å ta en lengre ferie til Andesfjellene. Vanskelig å si og ikke noe det føles helt naturlig å spørre om heller. En veldig hyggelig fyr som vi gjerne skulle vært innlosjert med en natt og pratet mer med.

Vi kjørte ett par km tilbake for å kjøpe litt ekstra drikke før vi fortsatte turen. Nå med ett veldig grovt kart i lommen i tillegg til en del GPS data så burde det være greit å finne veien videre. Roy hadde sterke ønsker om fjellveien og jeg hadde vel egnelig bare lyst å kjøre den mest krevende av dem. Med veldig lav vannstand i elven så ville der kanskje ikke bli så veldig store utfordringer der heller. Litt ambivalente beslutter vi å ta fjellveien siden den inkluderer ett ganske flott fjellpass på over 5000moh.

Vi starter opp en krøtersti av en vei, fantastiske flotte fjell i bakgrunnen, gjennom en liten landsby hvor vi plukker med oss litt ekstra drikke. Just in case. Vi surrer rundt i fjellheimen en stund og det går høyere og høyere. En del gruvedrift underveis. Flotte fjellvann, snøkledde fjelltopper, breer, sand, stein, blå himmel og hvite skydotter. Nesten som om at det er malt kun for vårt besøk i dag. Vakkert! Oppover og oppover til vi når det høyeste punktet 5.141moh. Roy klyver opp en knaus litt ved siden av og får noen ekstra meters forsprang. På andre siden av passet går det nedover og vi bli også her forært mye fantastsik natur. Bolivia har utrolig mye flott natur og spektakulære fjell å by på. Jeg er faktisk ganske overrasket over hvor flott det er her.

Vi suser videre og landskapet slutter bare ikke å imponere. Der er 1000 små avstikkere vi kunne tenke oss å utforske, men som vi bare må skippe. Vi har allerede tatt en lang omvei sammenliknet med normalruten langs asfalterte Pan-Americana. Men herregud for noen opplevelser vi får når vi er her ute i ødemarken. Kjører en halv dag uten å se tegn til andre mennesker og med dette fantastiske landskapet. Skal du noen gang hit så gjør deg selv en tjeneste å ta noen av disse "omveiene" og kom deg utenfor allfarveg. Det er her opplevelsene ligger - ikke langs de asfalterte veiene. Det er ihvertfall det vi tenker.

LYKKE LYKKE LYKKE

Etter byen Caxata så er det en times tid på asfalterte veier til vi er fremme på Pan Americana. Den store hovedveien. Herfra er det 66m til Oruro som vi tenker kan være ett bra sted for middag og hotell. Vi trenger en dusj etter ett par støvete dager ute i felten. Asfaltkjøring på slike rette veier er ganske trøttende sammenlikned med de siste par dagene. For noen flotte opplevelser vi har hatt. Det fine med asfaltveiene er at man kan koble inn musikken, senke skuldrene litt og la tankene fly. Det er fint å bare sitte å se utover trafikken, landskapet og la bearbeide inntrykkene på det man har opplevd de siste dagene. For det kan til tider bli mye inntrykk på inntrykk på inntrykk så man rekker ikke å prosessere dem før man fyller på med nye.

Tanker i tiden:
Det er også under disse stundene når vi kjører de mer kjedelige asfaltveiene at man får tid til å kunne tenke en tanke litt lenger enn man kan i en hektisk hverdag hjemme. Det gir tid til å reflektere litt over dem som betyr noe, hvem man sekv er, hva man vil, ting man gjerne skulle ha ugjort og ting man gjerne skulle gjort mer av.

Noe jeg har tenkt mye på her borte denne turen er det som min bror gjennomgår i disse dager. Det plager meg at jeg er her borte og ikke kan være der og backe og støtte ham skikkelig i en vanskelig tid. Det er viktig for meg! Verden er kynisk, forbannet urettferdig og rammer ofte de som fortjener det minst. Du er en forbanna bra fyr med gode holdninger og verdier i livet i tillegg til å være en god kompis og bror brorsan. Snart er det en ny vår! Du burde egentlig vært her og lekt med oss - du hadde elsket det! Du får holde fortet hjemme i noen uker til. Gleder meg til å se deg igjen om noen få uker og i julen!

FAVORITT?
Roy og jeg diskuterte det under en av pausene idag. Hvis vi ser på alle de stedene vi har vært på og alt vi har opplevd her på de amerikanske kontinentene. Dersom vi, basert på det vi vet i dag og har erfart til nå, skulle brukt 2-4 uker i noen av disse områdene - hva ville vi valgt da?
Vi var begge helt enstemmige om at det å komme hit, velge 2 eller 3 ukers oppleggene til Sergio og co og få kjøre med dem i områder som dette i to-tre uker og få med det feteste av Bolivia! Det hadde nok vært førstevalget vårt. Ihvertfall om du liker grus og offroad kjøring.
Fordelen med slike opplegg er at du kommer, blir tatt hånd om, alt er ordnet, slipper sykkelen og drar når du er ferdig. Ikke noe dill dall, kjøp, salg, leie, ordning og mas. Alt i en ferdig pakke, og er det eneste rette for turer av kortere varighet.
Du finner dem her http://www.adventuremotobolivia.com/

Potosi, Sucre, Uyuni og salt ørken før Argentina og Chile gjenstår nå før flyet går!.

Litt flere bilder fra siste dager