DAG1

Vel framme i Oslo i går kveld og 50/30.000 del av turen er allerede over (Lengde og varighet er ikke helt låst). Takker til Diggi og Klaus som fulgte meg de første mila. Det var KULT GUTA!!

OM Å HOPPE I STRIKK
Til alle dere som har hoppet så husker du kanskje... når du står der på kanten for aller aller første gang og skal til å gjøre det store hoppet. Skal du virkelig forlate en fullt fungerende og trygg plattform for å hoppe inn i det ukjente? hvorfor? for hva? Husker du den intense følelsen? Skal du bare hoppe i det, eller skal du trekke deg og velge det trygge? Skal du virkelig stole på at alt går bra? stole på utstyret? stole på disse folka? stole på at det blir så bra som de sier? skal du virkelig trekke deg nå som du har fått fotstroppene på og alle står og ser på. Det er bare en vei og den går ut for stupet og ned - adrenalinet flommer og i den første delen av hoppet er du så spent at du bare lukker øynene og kjenner at du faller fremover. Du er så full av adrenalin at du klarer nesten ikke å nyte det. Midt i fallet tør du endelig å åpne øynene, kanskje mest for å se hvor du lander enn for å nyte det, du kjenner adrenalinet bruse i kroppen, kjenner vinden i ansiktet og ser at bakken kommer i en utrolig fart mot deg. Du kjenner befrielsen når du kjenner at strikken, selve sikkerhetsnettet, strammer seg og bremser farten - det er da du kjenner at du lever. Det er da du skriker ut et aldri så lite "yihaaaaaaa" brøl. Det gikk jo bra jo!
Alt det mentale som skjer på kanten før selve hoppet er det krevende - det er der du trenger motet til å ta sats og gjøre det - resten er hoppet er bare tyngdekraft og fysiske lover. Slik er det kanskje å gjøre en krevende reise eller krevende valg i livet også? Det vanskeligste er ofte å pushe seg til å faktisk tørre å gjøre det?

Dagen i går og tiden før avreisen og de første par timene av turen var preget av intens kribling i kroppen, mange tanker, glede, spenning og selvfølgelig mye tvil. For første gang i livet må jeg si at jeg har vært ordentlig reisesjuk. En intens følelse veldig lik den jeg hadde på mitt første strikkhopp og på mitt første fallskjermhopp. For en intens - deilig - spennende - levende - skrekkblandet følelse - på mange måter en lapskaus av sterke følelser, skrekk og fryd.

Nå blir det soft start på eventyret med å sove på stuegulvet til Lene før det bærer videre på cruise med colorline til Kiel.